Debatt:

«Vi serverer ikke for lapperne»

Hvordan forholder vi oss til fortidens rasistiske ideologier, immaterielle praksiser og forskningspraksiser? Hvordan forholder vi oss til folks opplevelser av tidligere tiders systemisk rasisme?

Illustrasjonsfoto.  Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

meninger

Disse spørsmålene går, nok en gang, til Kommisjonen for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Sentralt i kommisjonens arbeid er nettopp hvordan opplevde folk møtet med fornorskningspolitikkens ulike vesen. Innsamlingen av folks personlige historier er det som blir vektlagt de gangene kommisjonens medlemmer en sjelden gang omtaler sitt arbeid i mediene.

I 1918 ble det andre samiske landsmøtet arrangert, i Östersund i Sverige. Journalisten Ellen Lie skriver i Dagsposten 15. mars 1918 om en hendelse etter at landsmøtet var ferdig: «En liten episode vakte pinlige følelser. Den aften landsmøtet hadde fulgt sine gjester fra Stockholm paa stationen og tat en begeistret høisemt avsked, gik en del av lederne og undertegnede op paa hotel «Standard» for at spise til aftens. Vi fikk imidlertid den besked, at man ikke serverte for lapper. Det kom saa overraskende, at vi ikke straks kunde fatte det. For frøkenen kunde de servere, men ikke for lapperne.» (Johan Borgen: Det første samiske landsmøtet, 1997).


Debatt:

«Vi visste ikke lenger hvem vi var»

Med hvem er det folk blir bedt om å dele det som for mange er deres mest smertefulle og såre minner, spør innleggforfatteren.


Sitatet viser til rasistiske ideologier og praksiser som samer var utsatt for i Sverige på begynnelsen av 1900-tallet. I Norge var fornorskningspolitikken rådende på dette tidspunktet, med angrepet på det samiske språket og internatskolene som det fremste våpenet i bestrebelsen på å utrydde den samiske kulturen.

Rasismen, som er illustrert i sitatet fra 1918, viser til holdninger og praksiser som ikke er stuerene i dagens samfunn. Hendelsen uttrykker forestillinger og praksiser som var aksepterte hundre år tilbake i tid. I et historisk lys er ikke hundre år lang tid. Opplevelser og hendelser som tidsvitner vil kunne berette om til kommisjonen, vil kunne strekke seg nesten helt tilbake til dette tidsrommet. Det tilhører det som kommisjonsmedlem, professor emeritus Einar Niemi, omtaler som minnemateriale. Niemi har tidligere uttalt seg kritisk til opprettelsen av en Sannhets- og forsoningskommisjon og omtalt minnemateriale som upålitelig («Sannhetskommisjon, politikk og kampen om fortida», Nordlys, 13. mai 2017).


Debatt:

Tromsøs samiske historie på Kvaløya bør formidles

På Kvaløya i Tromsø finnes det en rik samisk historie, med sjøsamiske bygder og reindrift. Mye av historien er ikke synlig i dag, takket være samisk skikk med at det skal være minimale avtrykk igjen etter vår naturbruk.


Niemi fremstår som nokså utdatert metodisk når det gjelder å anvende og fortolke informasjonskildene fra en muntlig tradisjon. Dette fremkommer også i notat av 25. oktober 2017, som han laget som sakkyndig for Høyesterett i den såkalte Nessebysaken. På side 1 i notatet skriver Niemi en kommentar til Øystein Nilsens bok Varangersamene. Bosetting, næring, folketall, utmarksbruk mv. Fra historisk tid til i dag (2009): «Likeså har den sterke vektleggingen av tradisjonsmateriale og muntlig informasjon og følgelig mindre bruk av eldre primærmateriale og forskningslitteratur, resultert i underkommunikasjon av offentlige anliggender, særlig av statlig tilstedeværelse i området.»

Hvilke implikasjoner har dette for arbeidet som gjøres i kommisjonen? Mener kommisjonen at skriftlig kildemateriale fra 1700, -1800 og 1900-tallet er mer pålitelig enn det tidsvitner kan fortelle? Om det er slik at det er seierherrene som i alle tider har vært i posisjon til å skrive historien, betyr det at den er mer sann, ene og alene fordi den i større grad fremstår i en skriftlig form? Skal vi som forskere ha som premiss å se datidens tidsånd ut fra den tids forståelseshorisonter, fra seierherrens skriftlig formulerte perspektiv? Hvordan skal vi da forstå slaveriet, nazismen, fornorskningen og den rasehygieniske forskningen? Dette er betimelige spørsmål med tanke på kommisjonsmedlemmenes egen posisjon som oppnevnte medlemmer til denne kommisjonen. Jeg har sist stilt spørsmål om situering av egen posisjon til leder Dagfinn Høybråten i iTromsø 5. November, og Ságat den 6. november og i Khrono den 10. November 2020, uten denne gangen heller å få noe svar.


Debatt:

Politisk uenighet, ikke kulturkrig

NSR-leder Runar Myrnes Balto overdriver. Det må han gjerne gjøre. Vi fortsetter vårt arbeid for mer likeverdighet i det samiske samfunn. 


I et intervju om toleranse i NRK Sápmi den 16. november i år, trekker kommisjonsmedlem og lektor ved Sámi allaskuvla/Samisk høyskole, Liv Inger Somby fram hvor viktig det er at samer og andre urfolk, har egne informasjonssentre for å kunne få fram og nå ut med våre egne historier. Hun ser netthets overfor samer, særlig i forbindelse med rettssaker, som det mest skremmende ved det som kommer fram i sosiale medier, men trekker ikke linjer direkte til tidligere tiders rasisme og fornorskning. Hvordan kommer kommisjonen til å tilnærme seg metodisk fortidens mørke hendelser, og anvende den til å fortolke dagens situasjon?

Dette er betimelig å spørre grunnet kommisjonens sparsommelige deltakelse i det norske majoritetssamfunnets offentlige rom. Som den samiske kunstneren Tomas Colbengtsson uttrykker: Det finnes ingen enkel vei bakover i tiden. Det er smertefullt å drive med reparasjonsarbeid, og det koster å revidere historien. Den eksplisitte rasismen beskrevet på hotel Standard i 1918: «For frøkenen kunde de servere, men ikke for lapperne», lever i beste velgående i dagens samfunn, om enn ikke innpakket i like høflige ordelag.