I dag er det ett år siden vi fikk inn melding om ei forlatt barnevogn ved Fagereng i Tromsø. Kort tid etter fant brann, helsepersonell og politi tre barn og en mor i vannet. Kun en av jentene overlevde.
Dagen etter blir den døde mora sikta for drap og drapsforsøk. Politiets etterforskning har bekrefta grunnlaget for siktelsen mot kvinnen, og vi anser saken som oppklart: Det var mor som drepte to av sine barn og forsøkte å drepe det tredje. Riksadvokaten henla i september saken fordi den siktede kvinnen er død.
Troms politidistrikt har blitt satt på prøve i denne tiden. Å jobbe i det iskalde vannet denne desemberkvelden, og å bære i egne armer små druknede barn til land, er ikke noe man kan øve seg til. Selv de mest drevne politibetjenter, helsearbeidere og brannkonstabler er til syvende og sist bare mennesker de også. De er preget av hendelsen, og det vil ta tid å bearbeide.
I etterkant har politiet gjort en omfattende etterforskning og forsøkt å finne svar på hva som har skjedd og hvem som kan ha skyld. Vi har gjennomført svært mange etterforskningsskritt og avhørt nesten hundre vitner. Hensikten har vært å skaffe oss informasjon om mulige hendelsesforløp. Var det en ulykke? Var det noen andre involvert? Underveis har hypotesen om at mor er gjerningspersonen blitt forsterket og etter hvert bekreftet, mens de andre hypotesene har blitt svekket og utelukket.
Men det er nok fortsatt spørsmål flere ønsker å få svar på: Hvordan kan mor ha gjort dette? Hva var hennes motivasjon? Hvordan var hennes sinnstilstand?
Det ligger til vår natur som mennesker å forvente svar på de spørsmålene vi stiller. Mennesket er det Peter Wessel Zapffe kalte «et meningskrevende vesen». Det er også vår last i livet: Krav om mening og sannhet. Er det noe vi ikke liker, er det det vi ikke kan forstå eller den kunnskapen vi ikke blir gitt tilgang til. Vi trenger kontekst og rammer for å forstå det som skjer i samfunnet vårt, spesielt når det går ut over de mest forsvarsløse blant oss. For politiet er dette viktig også for å starte arbeidet med å forebygge at noe slikt kan skje igjen.
Politiet og påtalemyndigheten har et bilde av hva motivasjonen til kvinnen kan ha vært. Hadde kvinnen vært i livet ville det vært naturlig for oss å utforske dette i en straffesak, men det er ikke noe vi trenger å gjøre for å sikte en person eller etablere skyld. Derfor har vi også valgt å legge det til side. Dette ville kanskje ha vært annerledes hvis vi mente motivasjonen knyttet seg til det som kan anses for å være av offentlig interesse, som terror, religion eller hatkriminalitet, men noen slike indikatorer har ikke etterforskningen vår avdekket.
Vi mener at motivasjonen ligger i det som må anses som en svært personlig sfære. Samtidig kan ikke politiet ene og alene etterforske oss fram til en avdød persons indre tanker. Selv om vi kan tegne oss et bilde, kan vi ikke finne endelige svar på motivasjon og sinnstilstand hos noen som ikke selv kan forklare seg. Vi kan sette opp hypoteser, og deduktivt luke ut andre årsaksforhold, men til syvende og sist, så mangler vi fortsatt den siste biten av puslespillet. Det vil ikke være redelig å spekulere når mor ikke kan forklare eller forsvare seg.
Så hva gjør dette med vår forståelse av rettferdighet?
Vi kan i dag ikke tilby samfunnet en form for rettferdighet gjennom en rettssak. Kvinnen er død, og saken er henlagt. For oss i politiet er en av våre viktigste verdier å skape trygghet. Men det er vanskelig å forebygge at noe slikt skjer igjen, når vi ikke vet med sikkerhet hva som har ført til en slik handling.
Derfor ser vi nå fram til at statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten kartlegger denne saken. Vi bidrar aktivt i det arbeidet og ønsker at de kan hjelpe samfunnet å peke ut en vei videre, for å unngå at noe slikt skjer igjen.
For oss i politiet er det utfordrende å ikke kunne tilby rettferdigheten vi mener samfunnet vårt fortjener, og for mange oppleves det som en tomhetsfølelse etter å ha vært gjennom en krevende redningsaksjon og etterforskning. Dette må både vi og Tromsøs innbyggere leve med. Vi må leve med at vi nok aldri vil få de svarene vi så gjerne skulle hatt i denne saken, og vi må leve med at vi aldri vil få sikre svar på hvordan en slik hendelse kunne finne sted i vår by.
Det eneste vi kan gjøre, er å tilby hjelp, og det oppfordrer vi flere av dere til å gjøre. Vi må selv skape et samfunn hvor vi ser hverandre, tar vare på hverandre, og hvor terskelen for å be om hjelp ikke er for høy.
Hvis det er noe som skal gi mening i etterkant av en slik sak, så er det nettopp det: At vi skal bli flinkere til å ta vare på hverandre, og sørge for at de som står igjen får et best mulig utgangspunkt for et godt liv.
Med ønske om en fredelig adventstid.