Gjennom årene har det vært uenighet rundt det å løfte Sandel i Tromsø, og først i 2006, 80 år etter gjennombruddet med romanen «Alberte og Jakob», fikk hun en liten gate oppkalt etter seg. I dag opplever vi at motstanden mot forfatteren er stilnet. Spørsmålet nå er om hun fremdeles er relevant? Det har hvert fall vært et viktig spørsmål for Perspektivet Museum som eier og forvalter store samlinger etter henne, og er et museum for nyere historie og samtid der relevans og dialog står sentralt.

Sara Cecilie Margareta Gørwell Fabricius ble født inn i en fin familie i Kristiania i 1880. Da hun var 12 år flyttet familien til Tromsø, der faren hadde fått stilling som Indrulleringssjef, Krigskommisar og Overlods.

Den lille familien besto av Sara, foreldrene, to yngre brødre og en papegøye. De flyttet først inn i Bankgata 13, og fra 1901 til Storgata 95 (i dag Perspektivet Museum).

Da Sara Fabricius bodde i Tromsø drømte hun om å bli maler, og hun skisserte folk i byen, malte seg selv og brødrene, og leste det hun kom over av kunsthistorie. Rundt århundreskiftet var hun to ganger elev ved Harriet Backers malerskole i Kristiania og senere, i 1906, reiste hun til kunstnermetropolen Paris for å utvikle seg videre. Her ble hun i 15 år, men opplevde aldri at hun fikk det helt til med malerkunsten.

På begynnelsen av 1920-tallet la hun bort penselen og begynte å skrive, og det var som forfatter hun tok pseudonymet Cora Sandel. Da var hun 42 år. Cora Sandel regnes i dag som en av 1900-tallets store skandinaviske forfattere og er oversatt til 13 språk.

Sara Fabricius bodde altså i Tromsø fra 1893-1905, fra hun var 12 til 24 år, samt et halvår i 1922. Da tok hun imot privatelever i fransk og skrev noveller. 100 år senere vet vi ikke hvor hun leide rom eller hybel i denne perioden, men kanskje var det under dette oppholdet hun tok opp igjen noen notater om en embetsmannsfamilie i en småby i nord.

Fire år senere kom hvert fall debutromanen «Alberte og Jakob» som ble en stor suksess. En småby i nord, som for øvrig har mange likhetstrekk med Tromsø, skapte også rammen for en rekke senere fortellinger, som romanene Kranes Konditori og Kjøp ikke Dondi, samt flere noveller.

Mange har undret seg over at Cora Sandel ikke har vært mer løftet i Tromsø, og man skal ikke arbeide lenge med Tromsø og minnekultur før det dukker opp paradokser. Som at det fantes veier oppkalt etter Ivar Aasen, Henrik Ibsen og Henrik Wergeland lenge før Cora Sandel fikk sin lille gate – uten at disse har noen kjent tilknytning til stedet. Eller at man gjennom en rekke år kunne besøke et minnerom/skrivestue på Tromsø Bymuseum etter Egil Rasmussen, men at det ikke fantes noen utstilling i byen knyttet til Cora Sandel.

Ja, før det nye biblioteket kom i 2005, da hun etter hvert ble hedret med en gate og Alberte-monumentet endelig fikk en varig plassering, var det med unntak av navnet «Cora Sandelstuene» på SAS-hotellet, svært få spor etter henne i det offentlige rom.

Historiker Ulrike Spring og underskrevne har i forbindelse med en forskningsartikkel gjennomgått lokal mediedekning rundt synliggjøring av Cora Sandel i Tromsø. Det som er klart er at det har vært svært mange forslag om å skrive henne inn i byrommet, eksempelvis gjennom å oppkalle plasser, veier og hus, men alltid har andre personer og fortellinger blitt ansett som viktigere. Årsakene er trolig sammensatte, som kjønn, hvilke historier man ønsker å fortelle for å bygge opp et steds identitet, at hun som person ikke ønsket fokus i det offentlige rom mens hun levde og at sterke lokale meningsbærere har hevet sine stemmer mot henne.

I dag opplever vi fra Perspektivet Museum sitt perspektiv at stemningen i byen er endret, og at svært mange heier på et større fokus.

Spørsmålet nå er om hun fremdeles er relevant?

I 2016 døde Sara Fabricius sin sønn Erik Jönsson i Sverige. Han hadde testamentert 25 malerier og to skisser utført av sin mor til Tromsø kommune. Gjennom formannskapsvedtak ble det bestemt at kunsten skal forvaltes av Perspektivet Museum.

Jönssons etterkommere donerte også en stor kulturhistorisk samling til museet. Den inneholder gjenstander som kan gi andre innganger til et levd liv enn bare skriftlige kilder, som boksamlingen til Sara, smykkene etter mamma Marga, innrammede bilder malt av pappa Jens og møbler Sara og ektemannen Ander Jönsson fraktet med seg fra Frankrike til hjemmet de planla å bygge opp i Sverige.

I tillegg til å gi andre innganger og spørsmål gir samlingen selvsagt en unik mulighet til å lage en museumsutstilling. Men om Perspektivet Museum skal løfte Cora Sandel gjennom utstillinger, arrangementer og formidling mener vi at det hun skrev må berøre oss også i dag, uavhengig om vi har en unik samling eller ikke.

Vi har derfor lest og lest. Tekstene er selvsagt satt i en annen tid, men handlingen i mange av fortellingene er likevel relevante. Et viktig gjennomgangstema er frihet, og en rekke steder skriver hun om barndommens frihet, friheten til å få utvikle seg som kunstner og frihet til å ha kontroll over egen kropp. Flere av novellene utforsker også ensomhet og følelsen av utenforskap.

Gjennom hele livet var Sara Fabricius/Cora Sandel opptatt av dyrevern, og en av de få sakene hun ytrer seg om i mediene på sine eldre dager var motstanden mot å holde isbjørner i fangenskap. Dette skrev hun første gang som helt ung, da hun bodde i Storgata 95 og hørte isbjørnunger som var tatt til fange på ishavet, stå i kasser på kaia og brøle. De skulle fraktes videre til zoologiske hager nedover i Europa.

Dyr i fangenskap, mennesker som forsøker å bryte ut, ensomhet og personer som sliter med å kommunisere med hverandre. Alt oppleves relevant. Det gjør også brev som Sara skrev fra et værelse i Storgata 95 med de sterkeste og vakreste skildringene av mørketida i Tromsø jeg noen gang har lest. Men det er en helt annen historie.