Fra sidelinja:

Endelig – flere nyheter fra Oslo!

Det var akkurat da vi andre trodde at nyhetsbildet ikke kunne bli mer sentralisert, når det ikke fantes flere distriktsredaksjoner å legge ned, når det ikke var mulig å lage flere intervju med venner og venners venner i beste sendetid, når vi ikke trodde det fantes flere tilfeldig forbipasserende på Karl Johan, at nyheten sprakk: Amedia og Schibsted har funnet ut, omtrent akkurat samtidig, at det verden trenger er mer nyhetsstoff fra Oslo, om Oslo.

FOR MYE OSLO-FOKUS: Stein-Gunnar Bondevik har liten forståelse for at Amedia og Schibsted gir ut ei ny, Oslo-basert avis.  Foto: Fredrik Hagen, NTB

meninger

Nå ansettes minst 40 journalister for å løse denne viktige oppgaven.

Spaltist: Stein-Gunnar Bondevik.  Foto: Ronald Johansen

For noen få år siden, mens nyhets-Norge fortsatt hang sånn noenlunde på greip, eksisterte det redaksjoner for Aftenposten, VG, DN og NTB i alle landsdeler. Jeg har jobbet med mange flinke folk i Tromsø-redaksjonene som har dekket viktige begivenheter i nord på nært hold.

De er nå erstattet av omreisende miserer med penn i hånd som innimellom får det for seg at de skal sjekke hvordan det står til der ute. Det er stor forskjell på nyheter fra nord og nyheter om nord.

Jeg vet nesten ikke i hvilken retning jeg skal se når jeg leser at Trine Eilertsen, Aftenpostens sjefsredaktør, sier at «leserne i Oslo fortjener mer stoff om byen de bor i». Det er så himmelropende borti staur og vegger at jeg får lyst til å spise hele avisen.

Her har resten av landet i årtier måket snø til tonene av «Når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allé», våre foreldre holdt ut med Dag Frøland og Elisabeth Granneman uten å si stort, vi har fått Oslos sommersanger og oppvekstromaner inn med teskje, og vi har tålmodig sittet og hørt på lokale museumskrangler helt siden gjenstandene de stiller ut var moderne.

En av de store sakene i Aftenposten, akkurat nå, er diskusjonen om Marte Michelets bok, «Hva visste hjemmefronten?». Den har fått en motbok, og nå går diskusjonene himmelhøyt, hva visste egentlig hjemmefronten om jødedeportasjonene? Andreas Slettholm, kommentator i Aftenposten, skriver om denne viktige diskusjonen at han «knapt kan tenke seg en mer betimelig jobb for okkupasjonshistorikere».

Jeg, derimot, kunne tenke meg mange. I okkupasjonen og brenningen av Finnmark og Nord-Troms ligger det fremdeles mange uskrevne doktorgrader og bøker, slik Asbjørn Jaklin har tatt til orde for de siste dagene i Nordlys. Det hadde kanskje til og med vært stoff for en TV-serie eller to.

I stedet fylles avisene av debatten om nok en bok om hva Kjakan visste og hva Kjakan tenkte. Spørsmålet om hva hjemmefronten visste blir akkurat så stort og viktig som universet det stilles i.

Vi har nå en situasjon der det i praksis bare er NRK igjen som gjør tapre forsøk på å fortelle folk hva som skjer i dette landet. "Norge Rundt" er i ferd med å bli vel så aktuelt som Aftenpostens fredagsutgave. Det vi før kalte riksaviser er, med unntak av Klassekampen, i realiteten blitt byaviser for Oslo. Dessverre er trenden den samme nedover i hierarkiet, de gamle regionavisene har redusert seg selv til lokalaviser.

Men Oslo er ikke en hvilken som helst by. Oslo er landets hovedstad. Det er en posisjon som forplikter. Hvem skal ta ansvaret for utsynet, over landet, over verden, om ikke Oslo gjør det? Førde og Fauske, kanskje?

Vi andre har på et vis akseptert, på tross av at Norge er en kyststat og en sjømatsnasjon, at hovedstaden ligger litt bortgjemt fra begivenhetene og ressursene. Så lenge den leder an og virker slik den skal for landet, så får det være greit.

Derfor er det ikke innafor med en enda mer innadvendt hovedstad. Det er ille nok som det er. Dessverre er det lite å gjøre med beslutningen som er tatt i landets to ledende mediekonsern – de har sultne eiere å tenke på, hvem trenger samfunnsoppdrag når man har aksjonæravtaler? Hvem trenger redaktørplakater når det fins reklameplakater å gjemme seg bak?

Så da er det opp til oss forbrukere, da. Jeg er ikke optimist, for å si det forsiktig. Om det skyldes eskalerende nærsynthet i mediene skal jeg la være usagt, men resultatet er uansett at vi framstår som en befolkning som gjennom daglig påfyll til vårt medfødte sneversyn bare blir mer og mer lokal i hodet.

Det feier en politisk vind over landet som bare sier oss, oss, meg, meg, her, her. Det eneste som er interessant med utlandet er hvordan det påvirker innlandet. Det er triste saker.

Var jeg Trine Eilertsen ville jeg ha tatt inn over meg at det skrives nok om Oslo som det er, og svart Amedia med mer innenriks og mer utenriks – tatt mine lesere på alvor og gitt dem det de trenger. Som salige Brikt Jensen skal ha sagt: Ikke gi folket det vi vil ha – vi må da fortjene så meget bedre.

Så ville jeg overlatt til Facebook-gruppa «Vi som elsker Søndre Nordstrand» å skrive om løshunder og umalte gesimser.