Norges universiteter og høyskoler trenger å nyte stor tillit i samfunnet for å fungere. Som borgere av landet legger vi store ressurser i å forvalte kunnskap om det meste i de offentlige utdanningsinstitusjonene, som vi forventer både er fornuftig tungrodde på den ene siden, men også fornuftig endringsvillige på den andre siden.

Så lenge vi opplever at det finnes legitimitet i universitetets styring og ledelse har vi også tillit til at menneskene som arbeider og studerer der forvalter vår kultur og dannelse godt. Vi tror de gjør det på en måte som tjener samfunnet over tid.

Stikkordet her er altså legitimitet. Når noen borgere, i dette tilfellet lovlige soldater som ønsker å gjøre en fredelig markering av sitt samfunnsoppdrag, blir nektet å ikle seg uniform rokker det kraftig ved det jeg oppfatter som legitim styring av universitetet. Når begrunnelsen for nektelsen i tillegg er det man forsiktig kan kalle tynn – i alle fall akademisk sett – blir det problematisk.

Man skulle i alle fall tro at ledelsen ved universitetet forstår enkle sosiale sammenhenger som at om det finnes uønskede praksiser (anstrengt forhold til krigerske soldater) så får man i alle fall ikke endret praksisene ved å avvise deres motsetninger (ta avstand fra fredelig nasjonal uniformsmarkering).

UiT ledelsen går altså i fellen med å forsterke praksisen de mener er uheldig, nemlig at folk kan bli engstelige når de ser uniform. Jeg hadde ventet mye bedre.

Så hva burde de heller gjort?

Siden de ble spurt om det var greit med uniform i god tid på forhånd, som personalsjefen selv sier det – kunne de laget et opplegg på det. Siden det er et universitet – en forvalter av kunnskap – så kunne de benyttet anledningen til å utvikle kunnskap.

Jeg skjønner at personalsjefen ser på det som et enormt individuelt ansvar å lage en markedsføringskampanje, men da har han ikke tenkt hvor solid fundert et universitet er. Han hadde ikke trengt å gjøre annet enn å be sine kolleger om å benytte anledningen til å få mer kunnskap. Så kunne både akademikerne og de som snart skal bli akademikere funnet sine lokale løsninger på kunnskapsspørsmålene som følger av denne markeringen.

Men i stedet valgte de å sitte på svaret helt til det var for sent å påklage det.

Heldigvis for oss kan vi si. Finere markering kan ikke Forsvaret og Heimevernet drømme om. At Stortingets folk og vi andre snur oss til universitetsledelsen og sier FY – ta dere en bolle.

Med det mener jeg: ta et steg tilbake – tenke nøye over situasjonen en gang til. Det blir det kunnskap av. Men skal jeg få fornyet tillit til at UiT forvalter kunnskap slik jeg mener det er behov for så får ledelsen enten finne seg mindre krevende arbeid og overlate denne jobben til noen som forstår den bedre, eller eventuelt skaffe seg mer og bedre kunnskap om hvordan legitim styring av universitetet foregår.