Tromsø er i dag en viktig samisk by som huser viktige institusjoner. Tromsø er også den kommunen hvor det bor flest samer som er innmeldt i Sametingets valgmanntall. Men det er ikke bare i dag Tromsø er en samisk by. Tromsø og området rundt har en omfattende samisk historie.

Nylig blei det klart at boka Herrarna satte oss hit fikk den svenske Augustprisen for beste fagbok. Den nydelige boka, skrevet av Elin Anna Labba, handler om tvangsflyttinga av samer på 1920-tallet. Labba forteller om hvordan Norge og Sverige laga lover for å hindre samer og rein å flytte over grensene sommer og vinter. Ei av fortellingene handler om den siste familien som hadde sommerboplass på Stuoranjárga, halvøya eller neset som vi her i området bare kaller «Fastlandet». Om somrene bodde de i Tromsdalen og var av dem som fikk oppleve å være turistattraksjon.

Historien er ikke unik. Det var også mange samiske familier som hadde sine sommerhjem i Balsfjorden, i Malangen, på Kvaløya, på Ringvassøya og andre steder på fastlandet. Herfra dro de om vinteren til innlandet, både på norsk og svensk side av statsgrensa. Legg merke til at jeg ikke sier at de var «svenske samer» eller «samer fra svensk side» som hadde vinterhjem der. De hadde sine hjem like mye i Tromsø-området.

Leser du bygdeboka for Balsfjord og Malangen, av Anders Hauglid, er det masse å lære om dette, om stedene der de sesongflyttende samene bodde og om relasjonen til de fastboende (både norske og samiske). Flere av familiene som i utgangspunktet var flyttende, blei bofaste i flere omganger. Fjellbygda i Malangen er et eksempel på et sted der samer slo seg ned som rydningsfolk, bønder eller husfolk.

Etnologen og språkforskeren J.A. Friis gjorde i andre halvdel av 1800-tallet et stort arbeid med å dokumentere språkene som blei brukt. Dette sier mye om folkene som bodde der. Se oversikten over Ullsfjorden, Balsfjorden og Malangen i 1865, og du vil se at samisk var brukt i store deler av bygdene. Noen bygder var norske(re), noen var samiske. Og det var ikke langt mellom husene, folkene og språkene. Rundt Laksvatn bodde det samer, som på gården Thomasjord. Over fjorden på Malangssida var det tilsvarende. Det samme over eidet til Ullsfjorden. Dette var sjøsamer, som hadde klare bånd til Kvaløya og Kaldfjorden.

Språkforskeren Aud-Kirsti Pedersen har skrevet om Kaldfjorden, og viser til gamle Just Quigstads forskning fra 1800-tallet. På 1800-tallet var det ikke mindre enn tre samiske dialekter som blei snakka i tillegg til norsk. Her viser dynamikken og endringene seg. Den ene dialekten blei omtalt som «Appe-samme», eller «havsamisk», som var en særegen dialekt for Kaldfjorden og noen av øyene på yttersida. Den andre var «vuonn-samme», eller fjordsamisk, som var en blanding av havsamisk og de sjøsamiske dialektene fra Balsfjorden og Malangen. Og den tredje var dialekten som blei snakka av de samene som hadde Kvaløya som sommerhjem.

Hva skjedde med de samiske bygdene? Hvorfor er den samiske historien og tilstedeværelsen i dag mindre kjent? En sak er helt grunnleggende som forklaring: Fornorskninga. Et steg tilbake først: I åra 1811 og 1812 var det en forferdelig hungersnød på grunn av krig, dårlig fiske og feilslåtte avlinger. På Ekkernes langt ut i Kaldfjorden døde elleve personer i løpet av noen måneder. De hørte til det sjøsamiske samfunnet. Flere av dem som overlevde, flytta til Balsfjorden. I Kaldfjorden forsvant etter hvert de sjøsamiske dialektene.

Fra 1850-tallet starta den statsstyrte fornorskninga. For å forstå effekten av den, er Friis sine nevnte kart særs lærerike. Samisk blei snakka på alle de nevnte stedene på 1860-tallet. Med fornorskninga var målet at alle minoritetene i Norge skulle bli norske. Språk og kultur var under angrep. På skolene skulle minoritetselever få opplæring i det norske språket og bli avlært egen kultur. Dette fungerte for en stor del etter hensikten. De samiske samfunnene blei gjennomgående endra og fornorska. Her i området slo det hardt. Folketellingene viser hvordan samiske familier gikk fra å telles som «lap» eller «fin», via ulike måter å beskrive blandinger på, til å telles som norske. Slik er det mange Tromsøværinger (i utvida forstand også inkludert Ullsfjord, Balsfjord, Malangen, Ringvassøya og Kvaløya) som kan finne sin samiske historie og slekt.

Språk og kultur forsvant eller blei sterkt nedtona. Men historien vår, og dermed identiteten og fremtida vår, er også samisk. Tromsø er også samisk. Og ingen skal komme og si at vi ikke hører til eller kan snakke samisk her.