Den siste uken har det vært en opphetet debatt, der rasing, tordning og utbasunering i harnisk har vært til dels øredøvende i sosiale medier. Disse mediene er jo som skapt for steile kanter, der nyansene og meningene i midten som regel tynges og forsvinner i skyggene fra det polariserte enten/eller-klimaet.

Og det er et minefelt å bevege seg inn, da det til enhver tid står noen klar til å skyte deg ned om du ikke hundre prosent kan tilkjennegi din betingelsesløse støtte til én av sidene. Og når dét eventuelt er gjort, kommer møkkasprederen på full guffe fra den andre siden.

Jeg skal derfor ikke ta opp tråden med å diskutere hvorvidt én av Espen Eckbos mange hundre sketsjkarakterer representerer humor som er innenfor, eller hvorvidt den kan eller bør oppleves rasistisk.

Jeg er, på generell basis, skeptisk til at vi skal legge lokk over fortiden og fjerne det vi ikke liker, og som i dag oppleves støtende. Kun ved å ha det tilgjengelig og oppe i dagen, se på det, høre på det og snakke om det, er vi i stand til å lære og gjøre noe med det. Men jeg kan ikke snøfte arrogant og be andre la være å bli støtt. Det privilegiet kan jeg rett og slett ikke gi meg selv.

Ikke er jeg i stand til å sette meg inn i det heller, da jeg er født med en hudfarge som er lik majoriteten til andre i landet der jeg bor. Jeg har aldri opplevd rasisme. Formødrene og forfedrene mine opplevde det heller ikke. Så jeg velger å gå stille i dørene her. Og jeg skrev derfor heller ikke under oppropet i fjor om å fjerne rasismeparagrafen, et opprop brølt ut av 16 nordmenn som etter alle solemerker aldri har opplevd rasisme selv.

Og ærlig talt er det noe annet, og fryktelig mer alvorlig, som opptar meg mer om dagen, nemlig den renheklede rasismen som skjer utenfor stuedøra mi, attpåtil mot folk som er mine egne landsmenn- og -kvinner. Og det er så ubegripelig og sykt at det nesten er til å miste motet av. Men det kan man ikke tillate seg.

For samer hetses. I Tromsø. I 2020. Det er virkelig så deprimerende og bedrøvelig at jeg kjenner på en forfengelighet som drar i meg og ønsker å late som det ikke er tilfelle. Men det går selvsagt ikke an, for dette må opp og ut i lyset, og det må slås bestemt ned, med ord og handling. For det er åpenbart ikke gjort nok.

Den siste uka har et massivt antall mennesker tagget Facebook-profilene sine med «#doarváidál #noknå», et digitalt nei til samehets. En Facebook-status fra tromsøbosatte Lisa Pedersen har gått såkalt viralt, der hun beretter om at datteren hennes, en ung kvinne på 20 år, har blitt verbalt trakassert på en buss i Tromsø. Detaljene er helt skrudde å lese, men det er var særlig åpningslinja jeg hengte meg opp i.

«Nok en gang skjedde det. Et av mine barn ble igjen utsatt for samehets i Tromsø».

Nok en gang.

Igjen.

Det er altså ikke første gang. Det var ikke en engangsforeteelse fra en tilfeldig, beruset tulling, men hetsen hadde kommet fra ei eldre dame som hisset seg opp over at datteren og ei venninne snakket samisk på bussen. Dette er altså et lite stykke Tromsø anno 2020. 17 år etter Samenes nasjonaldag ble en offisiell flaggdag, med flagging ved alle offentlige bygg i landet. 31 år etter Sametinget ble grunnlagt og åpnet av Kong Olav. 103 år etter det første samiske landsmøtet fant sted. Eller 65 år siden Rosa Parks nektet å gi fra seg bussetet sitt, for den saks skyld.

Kan noen være så snill å tune inn kanalen på denne forkvaklede tidsmaskinen for verdisyn?

Historien om det samiske i Norge er brolagt med smerte og urett. Vi har hatt en regelrett og statlig rasisme satt i system, der joikeforbud og brutale fornorskningsprosesser fortsatt gir smerter, både fra dem som opplevde det direkte på kroppen, og fra dem som har blitt det fortalt fra sine foreldre, besteforeldre og foresatte.

Når da rasismen skjer i åpent landskap, attpåtil inne på et kollektivt transportmiddel, er vi virkelig på ville veier.

«Hver gang jeg har hatt på meg kofte på kveldstid i Tromsø, har det skjedd noe ubehagelig og rasistisk. Uten unntak», fortalte rockmusiker Aslak Heika Hætta Bjørn til NRK i inneværende uke.

Altså, hva faen er det som skjer her? Folk som tar på seg det aller peneste de har, blir altså trakassert for det på åpen gate. Man skal være bra tjukkhudet for å stå imot dette frastøtende slagget. Når det attpåtil representerer normalen, at dette er vanlig, kan man jo forestille seg hva det gjør med de som opplever det.

Det verste av alt, og jeg vet ikke om dette skyldes selektiv hukommelse, er at hjernen min ikke vil huske det, men når jeg tvinges til å tenke meg om, er det en haug med eksempler på dette, som til stadighet har poppet opp i offentligheten.

Det famøse koftestuntet til Kiwi skjedde for bare 10 år siden. Samevitser i etablerte aviser. Bråket og striden i 2011, om hvorvidt Tromsø skulle bli del av forvaltningsområde for samisk språk. Den nedlatende «Ro dere ned»-holdningen til samers ønsker om å endre den stupide logoen på noen hermetikkbokser.

Alt dette henger sammen. Og eksemplene er endeløse. Og det verste av alt, vi som jobber i media vet at saker som berører tematikken så å si alltid genererer rasistisk rask i kommentarfeltene, så de må heller fjernes for at ikke presseetiske standarder skal brytes og for at ikke utilslørt rasisme skal flyte i digitale spaltene. For det er ingen grunn til å kalle dette noe annet.

Enhver form for mobbing, trakassering eller latterliggjøring av folks etniske, kulturelle annerledeshet, enten det gjelder legning eller nasjonalitet, hører hjemme på historiens skraphaug. At det likevel skjer i et opplyst land, med så høyt utdannelsesnivå, er til å bli helt gæren av.

Vi kan heller ikke vente til dette dør ut av seg selv. Det har jo åpenbart ikke fungert. Og så lenge noen sitter og forfekter disse holdningene, vil de dessverre også snappes opp og gå i arv. Det er på høy tid å kappe disse båndene nå. Det er på tide at vi voksne begynner å oppføre oss som voksne.