Nå er plasseringer på slike lister alltid mulig å diskutere. For eksempel forbeholder jeg meg retten til å ikke gå ned i den åndelige kjelleren av å leve i et land som i slutten av det spesielle året 2020 ligger bak Storbritannia (nr. 3), Israel (nr. 12) og Spania (14). Og jeg tror Canadas befolkning (45) lever fint med å rangeres under Saudi-Arabia (33) og Hviterussland (20).

Noe av grunnen til at Norge faller på denne rankingen, er at regnskapet nå også inkluderer klimagassutslipp og ressursbruk, og da sliter vi litt mer. Imagemessig, iallfall. Nu vel.

I møte med utlendinger som kjenner godt til frasene «verdens beste land å bo i» og «verdens rikeste land», og som spør om jeg er enig i dette, pleier jeg å svare litt kokett at, ja, det stemmer, men at det jeg først og fremst synes gjør landet vårt til verdens beste og rikeste er hvor fritt det er her.

Akkurat det er selvsagt lett å si når du har fast jobb, er mett, har tak over hodet og legger deg om kvelden uten å være redd for at huset ditt skal bli bombet til et grustak. Men likevel, det aller kuleste med å bo i vår del av verden, foruten materiell velstand og dekkede primærbehov, at vi er gode i langrenn, kombinert og – hvert femtiende år – fotball, er at vi praktiserer tros- og ytringsfrihet så vidt og omfattende som vi gjør. Fordi det gjør noe med oss.

Og det er bedre enn noensinne. Går vi noen tiår tilbake skulle særlig tronen og alteret, herunder kongefamilien og Den norske kirke, skjermes mot det de mente seg krenket av. I hvert fall om det skjedde på Statskanalen, den eneste vi hadde på radio og TV. Banning og tulling med kongen var skikkelig fy-fy. Men også dette har myknet veldig opp med årene.

At den meningsløse oldtidsinstitusjonen Kringkastingsrådet jevnlig mottar klager fra første- og andregradskrenkede er mer en ufrivillig morsom anakronisme enn et strukturelt problem. For selv om noen blir både støtt, krenket og fornærmet dann og vann, er det generelle inntrykket at Norge er et land man kan si uhorvelig mye i, skriftlig som muntlig, før noen kommer viftende med sensurplakaten.

At det kan ha hardnet til i det offentlige ordskiftet, at debattene er mer polariserte og enten/eller-pregede, er likevel et inntrykk som later til å ha etablert seg som ei allmenn oppfatning. Trump og sosiale medier og Fandens oldemor er vanlige forklaringer. Mon det, men er det virkelig, sånn generelt, problematisk å si hva du mener i Norge anno 2020?

Det har aldri vært enkelt å mene noe offentlig. Det følger alltid med en viss porsjon risiko for at noen ikke liker det du skriver eller sier, og entrer du manesjen for ytringer, vil det alltid være en tilnærmet garanti for å bli motsagt. Det er en del av gamet, enn si poenget. Motsigelsene trenger ikke engang være saklige.

I redigerte medier forlanges det en viss standard av etikette før man setter noe på trykk. Personangrep, trusler, utilslørt rasisme og diskriminering renskes bort. Likevel er døren høy og porten vid her til lands. Og det gjelder også i de tradisjonelle mediene.

Ironien ble nylig effektivt poengtert, om enn noe ufrivillig, da Halvor Mjøen Berg (økonomistudent i Sveits) og Eivind Galdal (lærerstudent i Bergen) skrev et innlegg i Bergens Tidende med overskriften «Vi tør ikke si det vi egentlig mener», noe sistnevnte fikk utdype på riksdekkende radio- og TV-programmet «Dagsnytt 18», attpåtil i en neddempet, rolig og fin prat med tre andre som ikke delte hans syn. Men han fikk, også der, si det han egentlig mente.

Debattplattformene på nett og på papir er i dag lett tilgjengelige for noen hver, stoffet attpåtil prioriteres og vies mye plass landet rundt, selv om noen alltid vil føle seg kneblet og avvist.

Nå er det heller ingen menneskerett å få noe på trykk, men selv en mann med såpass ekstreme og aparte meninger som Peder «Fjordman» Jensen har hatt jevnlig tilgang til f.eks. Aftenposten, i tillegg til å motta pengestøtte fra Fritt Ord til å skrive bok, uten at dette har hjulpet på hans oppfatning av at han er kneblet. Hege Storhaug og hennes kumpaner i HRS slipper også jevnlig til i tradisjonelle medier, og de er sågar velsignet med økonomisk støtte fra Han Stat.

Daværende justisminister Sylvi Listhaug – blant de mest brukte aktørene i radio- og TV-debatter – holdt i 2018 en pressekonferanse foran et samlet pressekorps (i anledning sin egen avgang), der hun uttrykte bekymring for at hennes ytringsfrihet ble forsøkt kneblet. Til en samlet presse, altså.

Vi har både selverklærte kommunister, sosialister, kapitalister, liberalister, kristne, ateister, muslimer, flammende klimafornektere, folk som vil utrydde ulv og de som vil legge ned all oljeaktivitet i vår egen nasjonalforsamling. Og kranglene mellom skjer med ord. I full åpenhet.

Du kan, med loven hånd, stille deg på et tak og rope at Gud er allmektig, at Allah er allemektigere eller at begge to er tullball. Alternativt at du tror jorda er flat og flatpakker runde. Det eneste du i realiteten risikerer er naboklager. Og knapt det.

Vi har alle tilgang til en drøss sosiale medier, med sine åpne debatter, sine lukkede forum og sine monotone ekkokamre, og mange tradisjonelle medier opererer fortsatt med kommentarfelt der det åpnes for uredigerte ytringer som slippes til fortløpende etter innfallsmetoden, og der overtramp redigeres bort først etter de er begått. Mulighetene til å rope ut sin egen mening har aldri vært bedre.

Og det skal fryktelig mye til å bli kastet ut av det gode eller dårlige selskap. Det offentlige ordskiftet er jaggu raust, enten du er rød, blå, brun, grønn eller ______ (fyll inn politisk farge).

Dessverre skjer det overtramp i ytringsrommet. Det er selvsagt synd. Og her har særlig de redigerte mediene et ansvar, da de kan kreve et minimum av anstendighet fra dem som deltar i debatten. Men vi har det bra her i Norge. Og i særdeleshet når det kommer til ytringsfrihetens kår.

Derfor bør vi ta det med stoisk ro at Saudi-Arabia og Hviterussland puster oss i ryggen.