Tidsånden har nådd oss igjen. Byen har hatt vekst i folketallet på mer enn en hel prosent årlig i tretti til førti år. Minst. Slik har Ishavsbyen, den største byen i nord, vært en av de sterkest voksende byene i landet vårt denne tiden. Vi slo knockout på de fleste. Vi hadde også all den flaksen vi trengte for å gjøre det.

Universitetet var en lykke for byen som nå kunne konsentrere seg om kunnskap i stedet for bare fisk og selskinn. Uteliv har Tromsø alltid vært velsignet med. Det har blandet seg med kultur og natteliv, blitt smurt og holdt ved like av fiskere og fangstfolk, nå også unge mennesker under utdanning, i en årrekke.

Folk har flyttet hit i mengder for å finne lykken i livet. Fra Finnmark og fra resten av landsdelen. Utdanning var en sterk magnet for unge mennesker som ikke dristet seg over Saltfjellet for å utdanne seg til et eller annet. Folk som elsker nokså urørt natur kom sørfra da de oppdaget at den lå rett utenfor hybeldøra deres.

Man klatret i fjell, drakk vann og fisket rød fisk rett fra elva uansett hvor man var. Nord-Norge er et fantastisk sted om man vil komme dit naturen er. Om man vil ha både natur og kultur utafor døra si var selvsagt Tromsø det beste stedet i verden for noen.

Det er nok riktig at koronaepidemien skal ha skylden for alt fra hjemmekontor til ensomhet og fremmedgjøring (sosial distanse), men svekkelsen av byens tiltrekningskraft begynte lenge før viruset fra Wuhan begynte å reise utover kloden. Så hva skjedde egentlig med den vibrerende utelivsbyen i nord som selv i dag har et kulturliv og en opplevelseshorisont som en venter å finne i en mye større by?

For syv år siden fikk vi en borgerlig regjering i landet med et Frp som nesten instruerte det politiske miljøet de var del av i flyktningsaker. Bosetning av reisende til landet vårt utgjorde en betydelig del av det voksende innbyggertallet. Dette falt nå så mye at det begynte å ernære seg av folketallet.

Folk døde fortsatt i byen og det ble enda lengre mellom gravide kvinner. I dag har fødselstallet krøpet under 1,5. Det vil si at hver kvinne føder under 1,5 barn. Dette gjør at man kommer godt under et såkalt bærekraftig tall som helst bør være 2 for å holde befolkningen oppe. Dette skjer i hele landsdelen vår, slik at populasjonen vår nå har enda større problemer med å bli hørt sørover i landet.

Vi har ikke makt til å få kvinner til å føde hyppigere. Vi kan ikke engang få Frp til å bosette flere utlendinger noen steder. Vi kan ikke nekte noen å dø og vi kan ikke stoppe noen fra å reise fra oss for å søke lykken på baksiden av distriktsopprøret til Senterpartiet.

Nå har vi også fått en ny hump i veibanen med tanke på næringsliv. Noen der har ikke tro på at myndighetene lokalt i byen kommer til å gjøre jobben sin. Signaler av typen Arctic Center og landbasert oppdrett av laks og ørret sender signaler en gjerne skulle vært foruten.

Spør en i næringslivet hva som mangler her i byen, blir det sagt at det er kompetanse. Folk som kan sine ting og er ledende på sine områder. Vi er i dag filialbyen som ikke lenger har hovedkontorer til større selskaper. Da blir sjefene vi ser her i byen til filialbestyrere, mens de egentlige topplederne sitter i Oslo eller andre steder hvor de samler kompetansen de trenger rundt seg.

Så til det mest ubehagelige spørsmålet: Har den lille byen vår noen gang vært en såkalt fremoverlent by hvor en er på utkikk etter alt som kan lønne seg her i verden? Det kan en vel ikke huske. Vi har heller gradvis vent oss til å bli forsørget av offentlige penger enten det er vår egen betalte skatt eller noe annet vi er blitt velsignet med fra staten. Slik har vi latt alt skure og gå til det ikke gikk lenger. Vi har kort sagt levd høyt på flaks og andres virksomhet, vår gode beliggenhet, utelivet og offentlig finansiert kultur og villskap.

Tromsø av i dag er likevel, tross sine opplagte mangler, faktisk en utrolig populær by som har mange fremragende kvaliteter. Bare at et pulserende næringsliv ikke er en av dem. I dag tørker den gamle og ville ishavsbyen inn. Vi er ved enden av noe vi ikke har sett på flere titalls år. Eller vi er ved begynnelsen av noe nytt vi aldri har sett den tiden vi har vært her. I dag ligger turistbutikkene tett i Storgata der sjøstøvler trampet en gang.

Vi likner på noe annet enn det vi trodde vi var nå ved enden av koronaepidemien. Tromsø må nå se seg selv i speilet for å finne ut av om de siste par årene bare er en tilfeldig konjunktur-nedgang eller om byen faktisk er i ferd med å bli det ytterst få vil at den skal bli, en parodi på seg selv. En avblomstret turistbygd i Finland.