Kommentar:

Dystre tall på bedringens vei

Antall drepte i trafikken går mot rekordår, med positivt fortegn.

  Foto: Tegning: Odd Klaudiussen

meninger

Ikke siden 1940 har så få mennesker dødd i trafikken som i år. I skrivende stund er tallet «bare» 94 mennesker, og for første gang siden andre verdenskrig kan vi altså oppnå å sitte tilbake med et tall som, sitt dystre innhold til tross, er tosifret.

Allerede i 1959, altså året før bilsalget i landet var fritt for alle, mistet hele 306 mennesker livene sine. 11 år senere, i 1970, hadde vi det verste året noensinne, med 560 drepte.

I mange år økte antallet dødsulykker i takt med økningen av antallet biler i Norge. Det holdt seg på over 500 per år utover det meste av 1970-årene, men begynte å gå noe ned på slutten av tiåret. I 1985 ble 402 drept. Det var ikke før etter årtusenskiftet at tallene begynte å synke betydelig, og i de siste fem årene har vi krøpet stadig nedover mot 100-tallet.

Nedgangen er heller ikke sjokkerende på noen måte, men en forlengelse av en trend som sakte, men sikkert har beveget seg i riktig retning. Det skyldes en rekke, sammensatte forklaringer. Det er mange som har jobbet lenge, hardt og målbevisst for å få ned antallet drepte langs norske veier. Men det har tatt tid, og fryktelig mange har omkommet underveis.

Nedgangen er ikke sjokkerende på noen måte. Det skyldes en rekke, sammensatte forklaringer. Det er mange som har jobbet lenge, hardt og målbevisst for å få ned antallet drepte langs norske veier. En såkalt nullvisjon ble vedtatt politisk i 2002, og det har nå båret frukter.

Den positive utviklingen skyldes et tett og godt samarbeid mellom viktige aktører som Samferdselsdepartementet, Statens vegvesen, politiet, Helsedirektoratet, Utdanningsdirektoratet, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, Trygg Trafikk og en rekke andre organisasjoner. Holdningskampanjer, bevissthet rundt bruk av bilbelte (ble først påbudt i 1975, men det var ikke før i 1979 man faktisk fikk gebyr for å ikke bruke det), barnestoler med mere har hjulpet, i tillegg til at bilene har blitt sikrere og veiene bedre.

For dem som likevel har mistet sine kjære, er selvsagt nedgangen en fattig trøst. 100 drepte er 100 for mange. I tillegg snakker vi om betydelige tall på folk som er skadde og lemlestet i trafikken. Da iTromsø kåret Årets tromsøværing i fjor, var det Ramona Lind som fikk suverent flest stemmer. Hun ble også nominert til Årets navn i VG.

Ramona ble kjent for hele landet etter at hun valgte å stå fram i mediene og fortelle om sønnens alvorlige bilulykke, den 22 år gamle tromsøstudenten Charlie Dan Lind. Charlie var på vei tilbake til Tromsø fra juleferie hjemme i Vesterålen da han 7. januar 2019 ble truffet av et utenlandsk vogntog. Vogntoget var for dårlig skodd på den glatte veien, og skled over i kjørefeltet til Charlie. Charlie falt i koma, men våknet aldri opp igjen. Han døde etter to og en halv måned på UNN.

Siden den gang har hun kjempet en utrettelig kamp for å sikre strengere regelverk for økt kontroll og sikring av vogntog, som igjen kan hindre at flere mister sine kjære på norske vinterveier.

Så vi er ikke i mål, og tradisjonelt er julen en tid der mange forflytter seg på veiene, i en sesong hvor det er mørkt og mye dårlig vær og sikt. Nullvisjonen må fortsatt henge der foran oss som et mål, at vi fortsetter å jobbe sammen mot disse dystre tallene, der hvert enkelt tilfelle representerer separate tragedier for de etterlatte.

Så kjør forsiktig, kjære lesere. Ta dere god tid og vis hensyn.