Debatt:

Norsk industri - vesentlig bedre enn sitt klimarykte

Dersom målet for norsk klimapolitikk skal være å redusere de norske klimagassutslippene, må klimapolitikerne slutte å jukse med tall, skriver innleggsforfatteren.

For at en «grønn omstilling» skal kunne realiseres, trengs det minst 10.000 vindturbiner langs norskekysten, skriver forfatteren bak dette innlegget.  Foto: Ronald Johansen

meninger

De fleste rikspolitikere, fra SV til langt ut på høyresida, er enige om at Norge bør fullelektrifiseres, for å begrense den globale klimaoppvarmingen. Til dette kreves minst 80 TWh med ny kraft, ifølge Statnett. Vårt årlige overskudd på fornybar energi varierer mellom 0 til 20 TWh og vår totalproduksjon er på omtrent 150 TWh.

For at en «grønn omstilling» skal kunne realiseres, trengs det minst 10.000 vindturbiner langs norskekysten, i kombinasjon med kostbar havvind, hydrogenproduksjon fra naturgass som krever karbonfangst og –lagring (CCS), batteriproduksjon, tvilsom bioenergi, strøm til sokkelen fra Norge og til grønn skipsfart og så videre.

Er alt dette nødvendig? Holder resonnementet bak? Neppe.

Tvilen har sammenheng med at begrunnelsene for mange klimatiltak nå er i ferd med å rakne. Særlig gjelder det vurderingen av norsk industri, inkludert utslippene på sokkelen. Feilslutningene når det gjelder sokkelen er så åpenbare at til og med Arbeiderpartiet nå har begynt å tvile.

CO₂-utslippene blir ikke redusert om den gassen som brukes til turbinene blir eksportert til EU. Det er likegyldig for klimautviklingen i verden om utslippene registreres i Norge eller Tyskland. Det er meningsløst å kaste bort inntil 30 TWh vannkraft på en elektrifisering som ikke virker, og som i tillegg skaper kraftmangel som hindrer etablering av ny industri.

Norske politikere har heller ikke forstått hvordan den kraftkrevende norske industrien i realiteten bidrar til å redusere de globale klimagassutslippene: Metallproduksjonen i Norge, ville selvfølgelig ført til betydelig større CO₂-utslipp om produksjonen hadde foregått hvor som helst ellers i verden. Den kraftkrevende industrien bruker svært mye av Norges fornybare energi, og får energien nesten gratis av den norske stat – langsiktige prisavtaler og praktisk talt ingen offentlige avgifter. Norsk industri er kanskje vårt viktigste og mest effektive globale klimatiltak, som ikke fortjener å bli baktalt av politikere og presse.

Det som gjenstår av fossil energi i norsk industri, kan ikke erstattes av elektrisitet fra vannkraft. I teorien kan noe erstattes av hydrogen, men hydrogen er en kolossalt kostbar teknologi der mange tekniske problemer fortsatt består. Vi kan selvfølgelig kutte litt i oljeproduksjonen for å redusere CO₂-utslippene, men flertallet på Stortinget er massivt for fortsatt norsk olje- og gassproduksjon.

Elektrifiseringen av Norge blir av politikerne også begrunnet som et sysselsettingstiltak. Nye arbeidsplasser må erstatte de gamle når oljebrønnene gradvis tømmes de nærmeste 30–40 årene. Men det finnes bedre alternativer for ny sysselsetting enn ulønnsom vindkraft, hydrogen, batterier og eventuelt fangst og lagring av CO₂ i Nordsjøen.

Vindkraft og datasentre gir nesten ingen nye arbeidsplasser. Vi kan bygge ut eller oppgradere 20–30 TWh ny vannkraft. Energieffektivisering av norske bygg vil kunne spare minst 20 TWh strøm årlig. Vi kan bygge Nord-Norge-banen, og vi kan bruke flere hundre milliarder på vedlikeholdet av et falleferdig vannsystem under husene våre for å nevne noe.

Og da er vi framme ved den største feilen i den norske klimadebatten. Mye av tallmaterialet knyttet til klimapolitikk er misvisende. Klimastatistikken får ikke med seg hovedpoengene i den virkeligheten som forsøkes beskrevet, jamfør eksemplene foran om elektrifisering av sokkelen og realitetene i den kraftkrevende industrien.

Energitallene er like misvisende i et internasjonalt perspektiv: Norge planlegger som nevnt å bygge ut 50 TWh ny vindkraft. Dette er globalt sett et mikroskopisk tall, og kan kun erstatte en brøkdel av de nesten 30.000 TWh med «elektrisitet» som i hovedsak er lagd av kull og gass rundt om i verden.

Alle monner drar visstnok, men når norsk vindkraftutbygging i tillegg betyr rasering av store deler av norsk natur, er det åpenbart at prisen er hinsides all fornuft. Og når de store nasjonene kun vedtar ambisiøse nye mål for utslippsreduksjoner, uten å redusere bruk og produksjon av fossil energi, er konklusjonen klinkende klar: Klimastatistikken i Norge og verden er ikke bare er litt misvisende, men ofte fullstendig villedende.

Dersom målet for norsk klimapolitikk skal være å redusere de norske klimagassutslippene, må klimapolitikerne slutte å jukse med tall. Vi bør ikke elektrifisere mer enn vi har kraft til å elektrifisere – uten ny vindkraft.