Ved inngangen til en global klimakatastrofe bruker nasjonen sin fossilbaserte kjøpekraft i økende grad til å bygge ned egen beredskap.

Vi holder oss med en landbrukspolitikk som forringer matjorda, fordi vi heller vil kjøpe arbeidskrafta til tusenvis av utenlandske jordbrukere.

Ikke engang jordbær orker vi å høste selv, men må importere plukkere fra blant annet Vietnam.

Til Potetlandet vårt importerer vi 30 prosent av forbruket, og til Skoglandet Norge importerer vi ved fra Baltikum.

Fiskeindustrien har gjort seg avhengig av tusenvis av arbeidsinnvandrere – fordi norske ungdommer misliker lukten av fisk. Og fysisk arbeid.

Heller ikke egne bygningsarbeidere makter vi å sysselsette, men må hente kompetansen fra Øst-Europa. Det kan saktens trengs når vi ikke gidder å vedlikeholde bygningsmassen, men hele tiden må bygge nytt, fortrinnsvis i klimafiendtlig materiale, og uten tanke på havstigningen.

Vår nasjonale hjelpeløshet og manglende beredskap har de siste tiår utviklet seg parallelt med en formidabel velstandsøkning. Og mens vi bedriver overproduksjon av akademikere, befant 100.000 unge seg utenfor arbeidsliv og skolegang – allerede før pesten nådde oss.

En del av de 200.000 som i dag er arbeidsledige grunnet enda et virus fra dyreriket, kommer neppe tilbake i samme jobb, og kunne – etter mitt skjønn – heller bidratt til å redusere vår økende avhengighet av utlandet.

Tar vi signalet fra flaggermusene denne gang –?