Det har vært et snålt år, og til tross for ei langsom tilvenning over 10 måneder, der stadige og dystre nyheter rundt en pandemi har blitt normalen, har man likevel aldri kommet dit hen at man har resignert og vennet seg til det. Snarere heller tvert imot. Det er verken ønskelig eller mulig.

Pandemien har kastet skygger over det aller meste; både lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Og det er ikke verst, for 2020 er jo ikke et år som akkurat har vært fattig på begivenheter, om vi for en stakket stund later som pandemien ikke sto i begivenhetens sentrum.

I den siste halvdelen av året ble det veldig mye Trump og USA i monitor, i et valg som varte og rakk på begge sider av valgdagen, med alt røret som fulgte med. Men også denne langdryge begivenheten ble sterkt preget av pandemien. Til slutt ble det attpåtil et slags politisk valg om man skulle forholde seg til viruset overhodet, med de tragiske konsekvensene som fulgte.

I skrivende stund er det over 18 millioner amerikanere som har blitt smittet, presidenten og hans advokat inklusivt. Over 320.000 har dødd. Det er vanvittige tall, og som nokså effektivt eliminerer mantraet «dette er ikke verre enn en vanlig influensa». Våre kjære og skandinaviske naboer i øst er også hardt rammet, både med antall smittede og døde.

I Norge har vi vært mer forskånet. Bortsett fra sindige uenigheter rundt hvilke smitteverntiltak vi skal følge, hvordan kompensasjonsordningene skal fungere, hvor mye penger som skal brukes og så videre. Folk flest har likevel vært flinke til å ta situasjonen på alvor. Vi har jevnt over stor tillit til myndighetene her til lands.

I tillegg er Norge prisgitt en spredt bosetting, at svært mange av oss bor i egne, separate hjem, attpåtil med relativt få per boenhet. At vi i tillegg har masse penger på bok gjør at skadeomfanget er mye mindre enn det ellers ville vært.

Så er det denne dugnaden, da. Den det har vært snakk om i hele år, hvor flinke og tålmodige vi alle har vært, hvor mye vi har ofret, hvor gode vi har vært på å tenke kollektivt. Vi har vasket hender, brukt masker der det er tilrådd og holdt avstand. De av oss som kan har tatt ansvar og jobbet fra hjemmekontor og vi lar jevnt over være å tungekysse vilt fremmede på gata og å slikke på rulletrapper, gelendre eller fortauskanten.

Det er likevel å strekke det langt å kalle disse nokså selvsagte tiltakene og forholdsreglene for dugnad. For denne dugnaden er det ikke Ola og Kari Normann som har stått for. Den virkelige dugnaden er gjort av mindre grupper.

Helsearbeiderne er de mest opplagte, og selv om det begynner å bli en stund siden folk sto på balkonger og applauderte dem, kan det være verdt å ta dem med i skålen når glass med bobler i kveld løftes og et nytt år skal tas imot. For de har aldri sluttet å jobbe, denne gjengen vi omsider begynte å kalle «førstelinja» i samfunnet. Skål for dem.

Skål for dem som fra før slet med ensomhet, slitne nerver og angst og som har fått livene sine betydelig forverret under de gjeldende forhold. Skål for de av dem som har holdt ut, med den høye prisen de har måttet betale for å avhjelpe fellesskapet med sin innsats av individuell valør.

Skål for dem som fra før lever i hjem med vold og misbruk, som fra før var plaget, redde og utstøtt og som har fått en enda tøffere og mer krevende tilværelse å hanskes med.

Skål til nyankomne borgere til landet, som på grunn av smittevern og et nedstengt samfunn der de bor, hvor alle de normale plattformene for sosialisering har vært borte. Og skål til førsteårsstudenter som har opplevde det samme i de nye byene de har valgt å bosette seg.

Skål også til alle som har jobber der de selv har utsatt seg for smittefare for at andre skal kunne leve sine liv mest mulig uberørt av pandemien. Butikkarbeidere, håndverkere, yrkessjåfører, fraktfirmaansatte, flycrew, politi, billettører og frivillige i alle slags sammenhenger, folk som har satt andres behov og liv foran sine egne.

Skål bartendere og servitører, dere vi normalt handler det vi skal skåle med fra, dere som har gått på jobb der det ene begrensende tiltaket har avløst det andre, mens dere har spritet hendene og vennlig bedt folk som hører med bare et halvt øre om holde én meters avstand, samtidig som myndighetene har bedt kundene om helst å holde seg hjemme.

Skål til alle kulturarbeidere, lys- og lydkvinner og -menn, artistverter, arrangører og artister. Skål for alt dere har gjort, der normalt inntektsgrunnlag har forvitret og publikum har uteblitt. Takk for at dere aldri gir dere og for at dere fortsatt peiser på.

Skål til alle dere som har fått livsverkene deres ruinert, deres som mistet hele inntektsgrunnlaget over natta, som har måttet permittere ansatte – de må også tas med i skålen – og se hele bransjer og bedrifter svinne hen og visne, kvalt av iskalde markedsrealiteter.

Skål til alle dere. Vit at vi er dere evig takknemlige, fordi det er dere som har gjort den virkelige dugnaden, på deres egen bekostning, for vår andres fortjeneste og helse.

Når et helt år er tilbakelagt, har vi også mistet mange på veien, slik det alltid er, også i normale år. Livet gir og tar, og folk dør. I 2020 mistet vi mange kjente og kjære. Mange av dem har beriket våre liv med sin innsats på sine respektive felt.

Skål Diego Armando Maradona, David Olney, Max von Sydow, David Roback, Kenny Rogers, John Prine, Little Richard, Astrid Nøklebye Heiberg, Phil May, Peter Green, Justin Townes Earle, Helene Rognli, Eddie Van Halen, Spencer Davis, Ken Hensley, Charley Pride, Hal Ketchum, Ray Clemence, Sean Connery, Harald Are Lund, Per Adde, Brita Blomquist, Jack Charlton, Finn Christian Jagge, Ennio Morricone, Vera Lynn, Norman Hunter, Hjördis Nerheim, Bill Withers, Ranveig Frøiland, Alf Cranner, Jahn Teigen, Kirk Douglas, Terry Jones og Erlend Rian. Noen få nevnt, men ingen glemt.

Og skål til alle de ukjente som døde fra oss, de som beriket livene til sine kolleger, sine venner, sine familier, sine kjærester og alle rundt dem og som har etterlatt seg savn og tomhet. Skål og takk for alt, alle sammen.

2020 er et år vi dessverre kommer til å huske til evig tid, og vi vil nok være preget av dette langt inn i både neste år og årene etter. Det varsles dessuten om ytterligere innstramminger i nær fremtid, dersom ikke situasjonen bedres. Dette er selvsagt ikke over.

Men kanskje var 2020 likevel var året der vi fikk en sårt tiltrengt påminnelse om at verden henger sammen; at landegrenser, statsborgerskap, sosiale skiller og verdensdeler bare er abstrakte variabler som, når det skviser seg til, delvis viskes ut. At det har gitt oss noen verdifulle påminnelser om dette.

La oss håpe det. Og nå rulles vaksinen ut. Så ha et riktig godt nyttår, kjære lesere. Vi sees snart igjen.