Kåseri:

Annus horribilis Annerledesåret AS

«Det var den beste av alle tider, det var den verste, det var visdommens tidsalder, det var dumhetens, det var troens gullalder, det var vantroens, det var lysets epoke, mørkets epoke, det var håpets vår, fortvilelsens vinter, alt lå foran oss – og intet; vi fløy mot himmelen, vi styrtet ned mot avgrunnen.»

  Foto: Ronald Johansen

meninger

Dette er ikke skrevet av en blogger innelåst på en toroms i hovedstaden i høst, men av den gamle skrønemakeren Charles Dickens i 1859. Vi er dermed ikke den første generasjonen som har slitt med utfordrende tider, men for mange av oss her i gamle Norge har lidelsene vært av mer psykisk enn fysisk art så langt.

Hadde noen fortalt meg på nyttårsaften hva 2020 skulle servere oss, hadde jeg ledd høyt og avvisende, lykkelig uvitende om at flaggermus, kjøttmarked og Wuhan skulle bli familiære begreper i løpet av noen få måneder. Det har vært skremmende hvor fort ting skjer og hvor fort vi venner oss til det.

«I Norge håndhilser vi på hverandre» var budskapet i en Sylvi Listhaug-kampanje høsten 2019. Ett år senere er konklusjonen det stikk motsatte. Er det en ting vi i alle fall ikke gjør, er det å håndhilse. I stedet nikker vi, dulter til hverandre med albuene, mens man unnskyldende innleder enhver hilsen med «ja, nå kan man jo ikke en gang ta hverandre i nevene», bare sånn i tilfelle personen vi prater med akkurat har våknet etter en ti måneders lang ettermiddagshvil.

Norge er et relativt homogent samfunn, hvor det faller oss lett å følge myndighetenes anbefalinger. Dynke hendene i sprit når man går ut og inn av en butikk? Null stress. Holde en meter avstand til folk i offentlige rom? Det går bra. Ta datamaskinen med hjem og flytt digitale papirer fra sofaen i stedet for på kontoret? Du er sjefen, Erna.

Men å holde seg borte fra hytta? Der gikk grensa for lydighet.

«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme», skrev Ibsen i «Vildanden». Hadde salige Ibsen sittet på Theatercafeen i dag, hadde han antagelig sagt «tar du hytta fra en nordmann, blir han veldig, veldig engasjert» etter å ha blitt kjent med at 1.000 nordmenn med hytte i Sverige har stevnet staten fordi det er karanteneplikt ved utenlandsopphold.

En som til fulle har funnet veien til nordmenns hjerter er mannen med landets beste humør, Trygve Slagsvold Vedum. Kombinasjonen av maniske latterkuler, dyp Oslo-skepsis, distriktskjærlighet og en følsom finger på politikkens fiskesnøre har gjort bikube- og kornbonden til Norges mest populære politiker. Ulvemotstanderen med Stortingets mest fårete glis har til og med vært med i Maskorama, hvor han naturlig nok var figuren «Fugleskremselet». 2021 vil gi oss svaret på om Norges neste statsminister er en gårdbruker fra Stange.

Den kyniske vil likevel passe på å nevne at folkeviljen er en utro elskerinne. Spør bare Folkeaksjonen nei til mer bompenger, som etter å ha fått 16,7 prosent av stemmene ved kommunevalget i Bergen, har implodert i en orgie av personkonflikter som toppet seg med at frontfiguren «Trymmen» Aafløy her om dagen meldte seg ut av sitt eget parti.

På den internasjonale scenen har pandemiens grep vært så knugende at knapt noen fikk med seg at India og Kina, to atommakter med milliardinnbyggertall, holdt på å starte krig etter grensetrefninger i Kashmirområdet, noe som i et normalår ville vært forsidestoff, men nå ble nevnt i noen bisetninger på slutten av Dagsrevyen.

Tradisjonelt har forholdet mellom USA og Storbritannia vært en viktig lenke i internasjonal politikk. I takt med en stadig mer frittgående amerikansk president og en britisk statsminister som tilsynelatende forandrer coronastrategi fra én dag til en annen, synes den historiske angloamerikanske kontakten nå først og fremst være ivaretatt gjennom Trump og Johnsons avvisning av ordinære politikerkonvensjoner for alt fra kommunikasjonsformer til frisyrer.

Det er umulig å ikke komme innom den godeste herr Trump når 2020 skal gjøres opp, uansett hvor lei man er av å høre om han. Aldri har en amerikansk president dominert nyhetsbildet så totalt, og aldri har grensene for presidentiell etikette blitt flyttet fortere. I dag er det knapt noen her i steinrøysa som orker å mobilisere nok interesse til å løfte på et øyenbryn når verdens mektigste mann skjeller ut sine motstandere i stadig mer usammenhengende twittermeldinger.

Forskjellen mellom den ufiltrerte Trump og våre egne kommunikasjonsrådgitte politikere er stor. Fra konstruerte gladnyheter som at norskproduserte nødrespiratorer skulle avhjelpe utstyrsmangelen på sykehusene (fasit: de var ubrukelig til formålet) til Erna Solbergs ønske om å kommentere kjærlighetslivet til influenseren (tenk at vi lever i en tid hvor det faktisk er et ord!) Sophie Elise, ser vi at befolkningen i større grad lytter til fagekspertisen i stedet for politisk ledelse.

Kanskje nettopp derfor har den ellers så anonyme byråkratstanden kommet til syne under pandemien. Plutselig befant de seg i søkelyset, folk som den milde og stillfarne immunologen Anthony Fauci i USA, den stadige mer anspente Anders Tegnell i Sverige og våre egne smitteteknokrater Camilla Stoltenberg og ikke minst Espen Nakstad. Sistnevnte har i kraft av sitt virke som assisterende helsedirektør blitt kåret til «Årets navn» i både VG og Dagbladet; en prestasjon vanligvis forbeholdt skiløpere.

Også lokalt har vi blitt godt kjent med kommuneoverlege Kathrine Kristoffersen, som på kommunens jevnlige pressekonferanser har veiledet befolkningen om teststasjoner, smittetall, russiske trålere fylt med hostende sjøfolk og ikke minst situasjonen som oppsto med covid19-eksplosjonen om bord på «Roald Amundsen». Hurtigruta fikk i alle fall markere én gang for alle at tiden som symbol for det folkelige og nordnorske for lengst er forbi.

Jula er her, og akkurat da man trodde man kunne slappe bitte litt av og bare bekymre seg for om sirupssnippene ble spiselige, kom nyheten om en ny skrekkmutasjon av coronaviruset i Storbritannia. «70 prosent mer smittsomt» var den trivelige beskjeden fra Brexit-øya, og minnet oss om at jo før vi får rullet ut vaksinene, dess bedre.

Jula markerer også midtvinters og forteller oss at om noen få måneder er våren her igjen. Elias Blix – teologen, dikteren og politikeren fra Nordland – skrev en gang de bevingede ord:

«Du spår at Gud oss lagar, ein betre vår ein gong».

Jeg tror jeg snakker for et flertall av befolkningen når jeg sier at 2021 vil være en utmerket anledning for en slik «betre vår».

Fortsatt god jul og godt nytt år!