Ved 19-tiden, torsdag kveld, var det slutt. Etter 71 år på fjordene i Lyngen, Bjørklid Ferjerederi til kai på Lyngseidet for aller siste gang. Noen få timer før hadde «Jæggevarre» tatt siste reise på Ullsfjorden, og med det var syv tiår med lokal ferjedrift over.
Moderne anbudssystemer levner få muligheter for små, lokale fergerederier. Når kronene skal telle, da handler det ikke om hva selskap, mannskap og båter har levert gjennom årtier, men kun hva man kan få igjen for de offentlige kronene. Kanskje forståelig, men like fullt skrekkelig vemodig. At det offentlige må tenke økonomi, er som sagt forståelig, men noen ganger bør man også kunne sette det samfunnsøkonomiske foran. Noen ganger bør man kunne legge til grunn lokalt eierskap, lokale skattekroner og lokale ringvirkninger.
For det er som å skilles fra en gammel, god venn. En som gjennom hele livet har sørget for at jeg trygt og godt kom med fra østsiden til vestsiden av Lyngen. Gamle «Jæggevarre», «Hålogaland» og «Goalsevarre» var min barndoms ferger, og turen over Lyngen var alltid frydefull.
For det er noe eget med ferger. Selv den korte turen over Maursund bød i sin tid på spennende møter. Det er utrolig mye man rekker på et lite kvarter om man bare tar seg tida. Og der det var stress på Maursundet var det oseaner av tid på Lyngen. Tid til lek, gjemsel og mas etter is og snop. Tid til en prat. Eller en blund i benkene om så krevdes.
Jeg minnes fryden over å stå helt akter på gamle «Jæggevarre», der kun tynne, plastdekte stålwirer skilte oss fra havet. Der skulte jeg ned i sjøen mens ferga bakket seg ut av båsen på Lyngseidet. En 90 grades sving inn mot Ross-slippen, og så buldret det brått til. Sort røyk veltet ut av den gule skorsteina, og så eksploderte havet i skum og strøm når propellbladene hogg tak og presset først havet bak, og så ferga fram. Først da kunne man storme ned i salongen.
I salongen på «Jæggevarre» lukta det røyk og kaffe, men aldri solar. Is, sjokolade, pølser og brus var fristende, og av og til vanket det litt snop på den 45 minutter korte turen over fjorden. Var det litt sjø kunne vi stå på søppeldunken ved leideren og kikke ut av koøyet. Der så vi sjøen fare fordi, like foran øynene våre. Av og til skylte store bølger inn i de hule sylinderne i de brede skutesidene, helt inn til glasset. Selve havet banket på i det tykke glasset, grønt og skummende hvitt, og vi visste at nå, nå var vi under vann. «Jæggevarre» var til og med en ubåt.
Der nede i salongen, nederst i midtgangen, sto også fergas største fristelse – kroneautomaten. Der lærte jeg spilleavhengighetens forbannelse da tiern jeg hadde fått i lommepenger av pappa da han satte meg av i Olderdalen, brått var spilt vekk. Først ble den syv kroner mer, men så mye mindre. Noen firere og treere senere, før alt ble vekk. Det hjalp uendelig lite at Røde Kors hadde fått noen kroner mer. Jeg svor et stille «aldri mer», vel vitende om min soleklare svakhet for spill.
Salongen på «Jæggevarre» hadde røde og gule benker, og bord med respatex. Salongen nede i «Hålogaland» derimot, minnes jeg som noe helt annet. Den lille, trange salongen, med utskjæringer og trekuler var den flotteste jeg viste. Som et slott, gjemt bort nede i verdens skjønneste lille ferge. Vemodet da «Hålogaland» ble borte overskygges kun av dagens farvel med det gule skorsteiene med stor B på.
På fergene jobbet kjentfolk, slekt og venner. Mikal fra Rottenvika, som sørget for at billettpengene heller kunne brukes på is når vi kom for å betale. Staute kapteiner, styrmenn og matroser som lot en liten dreng få styre når pappa var oppe i rorhuset og prata kjenning. Ingvald, som til tross for ei enorm slekt ofte lot en liten pojk på tur til besteforeldrene slippe gratis over fjorden. Og nede i salongene kjente de oss med navn, og spurte kjenning når vi kom. Det var alltid noen som ga trygghet for en liten reisende, enten han kom alene eller i følge med andre.
Fergene på Lyngen føltes i det hele tatt som ho mor på Skog, myk og god, og alltid med god tid. De var runde i formen, og skjønne i gangen. «Jæggevarre» med det runde rorhuset høyt oppe over bildekket. «Hålogaland» i sin runde form. Jeg så den for meg som like brei som lang, der den kom med baugen stomp, men kneisende, og med et buet, lite rorhus høyt over fjorden, og med bratte leidere ned fra soldekket og til bildekket.
Det var noe annet med datidens ferge på Ullsfjorden. «Goalsevarre» var røff. Hard i kantene og mer maskulin. Salongen var også mer moderne. Veien ned signaliserte ei ny tid, for der det var smale leidere på Lyngen-fergene, der var det trapp ned på «Goalsevarre». Salongen på føltes nok mer kald med sin moderne stil, men de fantastiske maleriene som hang på skottene skapte likevel en atmosfær. Og «Goalsevarre» hadde også et annet særtrekk. Ingen ferger jeg har reist med har så ettertrykkelig gitt beskjed om at turen var over. Det skrall i både dekk, skott og ører når «Goalsevarre» sine trustere gikk for å manøvrere ferga i båsene.
Så ble man eldre, og turene på fjorden fikk andre formål. Nye båter kom til, større ferger med salongene høyt over sjøen. Ferger med hengedekk og større kapasitet. Med passasjerheiser mellom dekkene og kiosker med mikrobølgeovn. Nye generasjoner med mannskap kom til, og nye krav og regler. Røyklukta forsvant og lyden av klingende mynt ble erstattet med mobilapper som piper at transaksjonen er fullført.
Som voksen bilist hendte det av og til at turen over fjorden ikke akkurat gikk i det beste humøret. For om de nå bare hadde holdt igjen i ett minutt eller to, så hadde vi jo kommet over på forrige tur. Den for halvannen time siden. Og hadde de nå bare evnet å stable biler like godt som en selv jo tross alt kan, ja, da hadde vi vel ikke stått igjen her på feil side.
Men jeg tilga fort. Da ekspeditrisa smilte, sa hei og lurte på hvordan det gikk, da var alt vekk. Kaffe, vafler med syltetøy og rømme, og en Smil. Da kan man jo ikke sutre. Og når alt kom til alt – om jeg hadde det så travelt kunne jeg vel reist i går. I alle fall tjue minutter før, og ikke i siste liten.
For mange, mange år siden gikk jeg rundt nede i salongen på gamle «Jæggevarre». Ferga var solgt, og skulle til Afrika. Nå lå den til kai ved verftet på Skjervøy, der det ble ombygget og klargjort. Det var vondt, trist og vemodig å se barndommens lekeplass så skitten og fæl. Heldigvis kunne jeg gjennom jobben bidra til å fortelle folk at megleren som hadde kjøpt ferga, ønsket å få sportsutstyr som «Jæggevarre» skulle ha med ned til Afrikas kyst. Så endte på sett og vis også den historia godt, selv om det kom en tåre da jeg gikk av borde fra «Shissiwani-2», og inn på verftskaia.
– Alt har sin tid, sa direktør Kjell Mikal Bjørklid, da han ble intervjuet av lokalavisa. Kjell Mikal, som er oppkalt etter både selskapets første og andre direktør. Grunnleggeren Kjell og arvtakeren hans, sønnen Mikal. De som begge overlot roret til sine sønner. Han, som trodde på enda noen år på Lyngen og Ullsfjorden, men som innså at krav til elektrisk drift var så alt for mye mer enn han kunne bære på et lite selskaps kjøl.
For de som jobber på fergene innebærer fortøyningen av Bjørklids Ferjerederi formelt sett ikke noe annet enn en ny arbeidsgiver. De skal fortsette å skape minner på Lyngen og Ullsfjorden. Med nye båter, i ei ny tid. Og de har solide attester å vise til, alle som en. Tenk bare på hvordan de gjennom årene har løst ulike stengninger av E6 som har ført til at gamle riksvei 50 ble eneste farbare åre.
I høst, da raset gikk ved Falsnesodden i Storfjord og E6 var stengt i langt over ett døgn, da beviste Bjørklids Ferjerederi at de aktet å seile inn i historien med alle flagg til topps. Rederiet mønstret det de hadde av mannskap og lot Lyngen-ferga seile tvers gjennom natta. Selv da veien på andre siden av Storfjorden var åpnet, fortsatte Lyngens helter å gå, helt til køa på fergekaia var tom. Jeg kan ikke dy meg for å undres på om Norleds ledelse vil åpne pengeboka, slik Kjell Mikal Bjørklid gjorde det, den dagen det blir deres tur å bevise.
For de på rederikontoret er loggboka fullført, men de – og deres kolleger på sjøen – skal vite at vi i disse dagene er mange som tørker en tåre i vemod og tristhet over at en æra er over. Bjørklids Ferjerederi har i årtier vært en av våre absolutt sterkeste og eldste merkevarer. Vi har få slike bunnsolide motorer i vår region igjen. Selskap skapt av ekte, lokale gründere, mennesker med mot og visjoner datiden ikke hadde den store troen på.
Det finnes selvsagt verre områder å seile på. Mer værharde og krevende ruter, ruter på åpne hav og ruter med atskillig lengre reisetid. Likefullt er det langt forbi formidabelt, det familiebedriften har utrettet på 71 år. Hvert år, i alle fall de siste årene, har de seilt omtrent 90.000 kilometer på Lyngen og 80.000 på Ullsfjorden. Frekvensen har jo endret seg siden første turen til Kjell Bjørklid i 1948. Stadig flere turer, og så kom Ullsfjordferga på 60-tallet. Så eksakt hvor mange sjømil, eller hvor mange biler, busser, lastebiler, motorsykler, mopeder, sykler, folk og fe det utgjør, det vet kun loggbøkene.
De som tilhører Norges siste 100 prosent privateide ferjerederi, men som er pakket i esker og stuet vekk for historien. Rederiet som seilte på fjordene våre med sine grå skrog, hvite overbygg, gule skorsteiner og et rødt flagg med en hvit B på blå bunn. En B for Bestått! For betydelig, berømt og best! B for Bjørklid!
Takk for alle turene, Bjørklid. Vi glemmer dere aldri!