Ja, nå stenges samfunnet enda mer ned. De som er oppsagt eller permittert må belage seg på å være det fortsatt. Det gjelder de mange tusen som arbeider innenfor turistnæringen, kunstnere, musikere, hotell- og restaurantansatte.

Man må virkelig stille seg spørsmålet: Er det virkelig verdt slike oppofrelser?

Vi får stadig i våre massemedier nye bulletiner om oppblomstring av smitte, enten her eller der. Men har vi fått vite hvordan det går med dem som virkelig er smittet? Fordelt på alder?

Jeg tror, og jeg presiserer at det er uvitenskapelig, jeg tror at de aller fleste klarer seg ganske bra.

Enkelte eldre blir syke , og noen dør. Enkelte yngre blir også syke, i varierende grad. Noen dør kanskje også. Men det er jo bare å lese dødsannonsene. Det er stadig mange yngre også som faller fra. Det er tross alt over 40.000 mennesker i Norge som dør hvert år, og ganske mange er slett ikke «gamle» heller. Mange dør også «normalt» av influensa. Dødstallene så langt er når det gjelder covid 19 bagatellmessige.

Nå håper man på vaksinen. De første partier er allerede ankommet. Men all vaksine har sin risiko. Vi så det for noen år siden da vi hadde svineinfluensaen. Ganske mange ble den gang vaksinert, med en vaksine som var virkelig utprøvet. Og hva var resultatet? Ganske mange barn og unge fikk lang tid etterpå problemer. Nå dreier det seg også om en ganske ny og uprøvet vaksine.

Å få kontroll med smittesituasjonen er prisverdig, men uoppnåelig. Viruset smitter, enten man beskytter seg eller ikke. Vi må kort og godt leve med å bli influensa-smittet, og helst om vinteren. Jeg holder meg derfor til teorien om at det hele dreier seg om en gigantisk sammensvergelse av pengemenn, leger, vaksineprodusenter og journalister.

Så er jeg da kanskje «uansvarlig», i motsetning til de «ansvarlige» som gjør hva som helst for å beskytte seg, og uten hensyn til hva det koster.

Selv er jeg nærmere 80 og visst nok i faresonen. Men alle vi, som mottar vår pensjon og vår faste lønn, har lite å frykte. Vi vil nok klare oss fortsatt. Og klarer vi oss ikke, er det ikke mye å gråte over om vi skulle falle fra, i vår fremskredne alder.

Men det er alle de «andre», de oppsagte og permitterte, som vi bør ha i tankene. Hele vårt organiserte samfunnsliv. Noen får kompensasjon fra staten. Det er helst «de store» som får. De mange små har problemer med tilskuddene.

Det er nok nå! La oss få tilbake snarest mulig vårt daglige liv!