Penger flyter rundt i samfunnet vårt. Formuer av svimlende størrelser gis videre som arv i lille Norge også. Det er slikt som hjelper boligprisene på sin vei oppover rekordstigen. Markedet sørger nå for at en aldri vil få igjen det en investerer ved å bygge en bolig et godt stykke utafor en av de sentrale byene. Tromsø er en av dem. Samtidig ser vi at boliger omsettes inne i selve byen for opp mot 20 millioner kroner. Det er mye, og et ekstremt eksempel, men det er slett ikke uvanlig å kjøpe seg et rede for halvparten.

Hvorfor skjer dette? Hvilke mekanismer er det som slår inn her?

Den franske økonomen Thomas Piketty mener noe om dette. Han kalte den siste boken sin «Das Kapital», etter salige Marx sitt noe mer berømte bidrag. Dette er en analyse av hvordan rikdommen i verden har utviklet seg og består, samt vokser uhemmet. Her nøler ikke den franske økonomen med å konstatere at arv er det som er mest effektivt for å konservere rikdom og holde ulikhetene i samfunnene våre ved like.

Store penger som gis videre i generasjoner hindrer de fleste andre fra å nyte fruktene av den kolossale pengestrømmen som gis videre til etterslekten, ved hovedpersonens død i en rekke land. Den aktuelle hovedpersonen har sikkert også arvet formuen sin fra foreldrene sine en gang for lang tid siden. Slik bygges formuer opp inntil det absurde.

Hvorfor varierer synet på arv som samfunnsgode så utrolig mye i den vestlige verden? I England får man beholde 320 000 pund (cirka 4 millioner kroner), mens resten må en betale 40 prosent til staten av. Frankrike og Danmark har også statsbidrag ved død. Selv USA har regler for dette. Der får man beholde 60.000 dollar (en halv million kroner) og resten skattlegges med 30 prosent.

Hvorfor har både Sverige og Norge avskaffet denne skatten? I disse to landene sørger man for at hver eneste krone i boet blir arvet til neste generasjon. Dette gjør at formuer i Skandinavia bygges opp i stor hastighet og bidrar sterkt til å holde de blakkeste borte fra kjøttgrytene og et overambisiøst boligmarked. Det er i hvert fall bare tull å snakke om store forskjeller i Norge så lenge man har tatt seg råd til å verne om familiens verdier på denne måten.

Arv er noe en må forholde seg til. Det er her pengene fins hos foreldregenerasjonen som etter et langt liv med sparing og nøysomhet kan gi pengene videre enten som forskudd på arv eller direkte inn på kontoen til avkommet. Av en eller annen merkelig grunn har den borgerlige regjeringen sørget for å avskaffe avgiften på arv vi har hatt er i landet. Ikke bare det. Neste som skal vekk er formuesskatten som skal sikre formuesopphopningen vår.

Ikke rart derfor at den nytilsatte lederen for folketrygdfondet Nicolai Tangen en gang sa at han selv var tilhenger av 100 prosents arveavgift. Bare tull at ungene til søkkrike folk skal arve rikdommer de ikke har skaffet seg selv, mener han. Det samme sies fra stadig flere milliardærer i verden.

Arv er greit, men ikke mer enn at avkommet så vidt greier seg. Resten blir ofte satt inn i stiftelser eller noe i den retning for å ivareta et eller annet humanitært formål. I USA gir man dessuten bort mye penger til veldedige formål. Slikt skjer aldri her hos oss i Tromsø hvor noen få velter seg i penger mens kommunen er like blakk.

Arv kan selvsagt ha sider ved seg som er bra for enkelte. Noen trenger de oppsparte pengene, huset eller leiligheten som foreldrene hadde. Det er deres sjanse til å få seg et sted å bo siden de ikke er tilstrekkelig tilpasset markedet, men det må finnes visse grenser for dette også. Et rimelig bunnfradrag i arveavgiften kunne tatt seg av denne lille bekymringen. Formuer av i dag relaterer seg først og fremst til boliger som i byene har dratt på seg enorme verdier.

Det foreldrene etablerte for femti år siden kan nå være verd det tidobbelte siden statens regler har gitt fradrag for skatt tilsvarende renter på boliglån like lenge. Er det da urimelig at noe av disse verdiene går tilbake til det samfunnet som la grunnlaget for det? Eller enda bedre: Staten som gjør altfor lite for å hjelpe folk inn på boligmarkedet kunne tatt disse pengene fra arveavgiften og latt mennesker få låne dem til nesten ingenting for å tilføre egenkapital slik at flere kunne gå til banken og låne nok penger.

Vi ser også at kommunen vår er rensket for penger og kunne trengt et tilskudd for å etablere boliger for folk. De er reguleringsmyndighet og trenger bare en måte å legge forholdene til rette for dem som er i etableringsfasen. Mange kommunale boliger i Tromsø kunne være et hårete mål for samfunnet som en hjelp til etablering for flere.

Hva er det med arveavgiften som gjør den viktigere enn det? Hvor hellig og urørlig skal gamle familieformuer være for et samfunn som ønsker å bevege seg fremover? Er den gamle familiens ønske om å bygge store og sløve formuer viktigere enn at folk får en bolig? Eller er det bare ganske enkelt høyrepolitikk?