Alle oppegående mennesker som synes demokrati er en god idé vemmes av bildene som har rullet inn fra USA de siste døgnene. Selvsagt vemmes vi. Det gjør også norske politikere som har støttet Trump i snart fem år. Selv disse messer nå ut med hvor sjokkerte de er og hvor frastøtende de synes Trump er. Som om det er noe nytt.

Det er lov å skifte mening, det kan sågar være sunt. Man tar seg til seg ny kunnskap, man lytter på andre, man formes og påvirkes. Disse korrigeringene er en del av dannelsen, og den bør og skal være dynamisk. De som er ideologisk fastlåst og dogmatisk har en tendens til å være hakket mer uinteressante enn andre, nettopp fordi de ikke lytter. Og det er selvsagt lov å ta feil. Jeg har sågar erfart det selv, tro det eller ei.

Deler av den ytre, norske venstresiden har tatt selvkritiske og høyst betimelige oppgjør med den unyanserte, naive og rett ut sagt dumme hyllesten av regimer og rabiate despoter som Stalin, Mao og Pol Pot frontet. De som ikke har gjort det, men som fortsatt prøver å relativisere det, maler seg bare ytterligere inn et hjørne, og fremstår både trangsynt og infantilt sta, mens de som faktisk har tatt tak og ryddet opp skal ha tommelen opp for dét.

Å endre syn, ta til seg nye impulser og skjønne at man har tatt feil avdekker sågar en ryggrad, snarere enn svakhet og unnfallenhet. Så det er bra at fornuften også har nådd fram til flere. Virkelig.

Det er deler av norsk høyreside som hele tiden har lukket øynene og ørene for de mest problematiske sidene ved Donald Trump. Da tenker jeg ikke først og fremst på de mest aparte og ytterliggående eksentrikerne som buldrer og raller i vei i diverse ekkokamre i sosiale medier. Som skriver under alias og som sender illsinte e-poster til meningsmotstandere nattetid.

De som bare har bestemt seg for at alt til venstre for Djengis Khan er sosialistislamistkommunistisk søppel. Her tror jeg det er lite å hente uansett. De har bare bestemt seg, og spiser konspirasjonsteorier som drops. De er politikkens svar på Flat Earth Society, tinnfoliehatt-foreninger og de som tror at verdens styres av øgler eller Batman.

Det er selvsagt gledelig at fremstående politikere og nylig forhenværende statsråder og partiledere som Christian Tybring-Gjedde, Per-Willy Amundsen, Carl I. Hagen og Sylvi Listhaug nå tar avstand fra Donald Trump, at de plasserer hovedansvaret for stormingen av Kongressen hos presidenten selv. Det er bra på alle måter. Det forunderlige er at de samtidig ikke viser noe som ligner på en interesse av å problematisere Trumps politiske eskapader i de godt over fire årene etter han først ble republikanernes presidentkandidat og dernest president.

Det vi så onsdag kveld norsk tid var rystende bilder. At Trump rallet i vei om at han fortsatt – uten noen form for dokumentasjon – har vunnet valget med historisk høye sifre, at valget ikke måtte respekteres, at det måtte kjempes tilbake og så videre er derimot ikke noe nytt overhodet. Det er sånn han har drevet på i lang, lang tid. Og det begynte før valget. Han klagde sågar på valgresultatet etter han vant over Hillary Clinton. At han burde vunnet mer.

Og det startet lenge før han først ble valgt som president, og i særdeleshet lenge før inneværende uke. Trumps lemfeldige omgang med fakta, hans nedlatende omtale og mobbing av motstandere og folk han er uenig med, hans misogyne grunnsyn, hans rasistiske utsagn, hans manglende interesse i å ta avstand fra politivold og – ikke minst – hans patologiske forakt for demokratiske spilleregler har vært en rød råd i hele hans politiske virke.

Å være kritisk til pressen er både legitimt og bra. Den hatske og respektløse behandlingen Trump har bedrevet er noe ganske annet. Lavmålet var allerede satt da han helt i tilbake i 2015 mobbet Serge Kovaleski (reporter i hans medie-nemesis New York Times) – som lider av leddsykdommen arthrogryposis, en medfødt tilstand som medfører nedsatt funksjonsevne – ved å simulere spasmer og herme etter ham fra åpen scene.

Det hele kulminerte med at pressefolk sist onsdag fikk kamerautstyr fratatt og knust av pøbelen utenfor Kongressbygningen. Det henger sammen, alt dette. I stedet har begrepene hans «fake news» og «mainstream media» blitt inkorporert i språket til mange av nordmenn som nå plutselig synes Trump er en dumming. Det er i beste fall komisk.

Omtalen av politiske motstandere, fra Greta Thunberg og Hillary Clinton til Nancy Pelosi (og her er lista lang) har vært hinsides voksen oppførsel, og så langt unna et minimum av hva man forventer av dannelse, at man etter hvert ble nummen nesten ikke reagerte på det. Nedlatende klengenavn og personlige, hatske og kjipe omtaler som dreid seg om alt annet enn politikk har vært normalen, ikke unntakene. Også dette har nådd helt fram til debatten i vårt eget land.

Kvinnesynet hans har gang på gang blitt avdekket som middelaldersk og langt inn i de misogyne sfærer. Lydopptak der han sa at hvis du er like kjent og populær som ham, kan du uten problem krafse kvinner på kjønnsorganet, ble kjent viden før han ble valgt.

Da Fox News-ankeret Megyn Kelly stilte ham kritiske spørsmål om kvinnesynet hans, klikket han og repliserte med at hun sikkert hadde mensen. «You could see there was blood coming out of her eyes, blood coming out of her wherever», snerret han. At han senere sa han hadde ment nesa, hjalp lite. Og han fortsatte uansett å tvitre at hun var en bimbo, en overvurdert lettvekter og gæren. Hun fikk også tilnavnet «Crazy Megan».

Sånn kunne jeg fortsatt i det uendelige. Heldigvis er alt dette dokumentert av den politisk vingeklippede, forlatte og stadig mer ensomme presidenten selv. Det finnes en Trump-tweet for alt, og det er bare å søke det opp. På Twitter har vi et digitalt nasjonalbibliotek for de fleste av hans personangrep, blødmer og raseriutbrudd som har fulgt ham som hånd i hanske fra lenge før han satt med atomkofferten.

Selv hans støtte og retweets til ravende ko-ko konspirasjonsteorier satt ut av kulten QAnon, har skjedd i åpent lende. Her snakker vi en kult som hevder at satanisme, pedofili, sexhandel med barn og kannibalisme er en del av et verdensomspennende nettverk der de amerikanske presidentfamiliene Clinton, Obama og Bush er sentrale, i lag med Oprah Winfrey, Bill Gates med flere er vevd inn ei suppe av pur galskap.

Som påstår at Angela Merkel er barnebarn til Adolf Hitler og så videre. Det ble for øvrig identifisert flere av disse blant dem som stormet inn i Kongressen, som Trump ba om å gå hjem, etter først å si at de var spesielle og at han elsket dem.

Alt dette har pågått i flere år, til øredøvende stillhet fra dem som først nå plutselig synes han er en dårlig president, under to uker før han skal gå i skam, etter å ha ydmyket sin egen nasjon og konstitusjon for en hel verden.

Å late som han først nå har bikket over og mistet anstendigheten, å late som det var en god idé å nominere han hele to ganger til Nobels fredspris og å late som Donald Trump har vært en hedersmann fram til bare for noen få uker og måneder siden, står rett og slett ikke til troende.

Det ser ikke bra ut og fremstår heller som en feig helgardering for å pynte på ens egne ettermæler, nå når Trump-skuta synker og selv hans nærmeste svømmer febrilsk unna, i et siste forsøk på ikke å dras ned i malstrømmen av løgner, konspirasjonsteorier og uanstendighet.