Stortinget har bestemt at studenters velferdsbehov skal ivaretas av Studentsamskipnaden. Dette er fulgt opp med særlige privilegier: Loven pålegger studenter å betale semesteravgift til samskipnaden. Loven gir også leietakere hos samskipnaden færre rettigheter enn andre leietakere. Samskipnaden har fått stor makt, og med stor makt følger stort ansvar.

Hvordan har samskipnaden forvaltet sitt ansvar? Etter at jeg uttalte meg i media om lovligheten av besøksforbudet, har flere studenter fortalt om opplevelser med samskipnaden i Tromsø (se innlegget til Brynjar Saus, «På tide at samskipnaden blir påminnet hvem de er til for»).

Studenter forteller om en urovekkende ordning for depositumskonto. Ordningen gjør at samskipnaden kan bestemme hvor mye depositum studentene skal få tilbake. Brunjar Saus anklager samskipnaden for «en overivrighet etter å ta depositumet for den minste ting». Samskipnadens ordning for depositumskonto gjør at studenter som vil hindre «overivrige trekk» må saksøke samskipnaden.

Husleieloven er klar på at utleier skal bære belastningen med søksmål ved uenighet om depositumskonto. En kjapp telefon til banken bekrefter at «depositumskontoen» er en vanlig bedriftskonto. Samskipnadens ordning er i strid med både husleieloven og tilhørende forskrift.

Hva er virkningen av det? I høst opererte samskipnaden med «bøter» ved regelbrudd. En bot er et onde som påføres i den hensikt at det skal oppleves som et onde. Ingen vil ha en husvert som kan straffe leietakere. Derfor eksisterer ikke bøter i husleieloven. Bøter ilegges av domstolene (og forenklede forelegg av politiet) basert på straffeprosessens regler. Her blir samskipnaden aktor, jury og dommer på siden av rettsstaten. Samskipnaden sikrer selvsagt at bøtene blir betalt – de kan jo bare trekkes fra depositumet.

Studenter forteller om problemer med mus. Når museplagen vedvarer over flere måneder avviser samskipnaden den lovbestemte rett til prisavslag. De mener at problemet er løst fordi de har satt ut musefeller. Prisavslag nektes studenter som ikke vil lage mat i boligen fordi musene også er på kjøkkenet. Praksis fra Husleietvistutvalget avklarer ikke rettstilstanden endelig, likevel er det opplagt rom for adskillig mer nyanseringer enn den typen blanke avslag som samskipnaden sender ut.

Ting henger sammen: Studentene pålegges en ulovlig depositumsordning. Når studenter krever sine retter etter husleieloven eller Grunnloven kan samskipnaden avvise dette. Studenter har som gruppe lavere inntekt enn minstepensjon. Derfor har de ingen mulighet til å ta ut søksmål. Studentene er i realiteten dømt til å tape enhver uenighet med utleier. Den opprinnelige skjevhet i maktbalansen mellom millionbedriften med lovbestemte fordeler og den fattige isolerte studenten forsterkes av at lovverket treneres.

Direktøren i samskipnaden har korrekt påpekt at jeg ikke er ekspert på husleierett. Min opprinnelige kritikk var spørsmål om privatliv, noe jeg skrev flere kapitler om i min doktorgrad. Direktørens hersketeknikk med å stemple kritikere som inkompetente er lite tillitvekkende.

Jussen i eksemplene overfor er utenfor min spesialitet. Likevel er dette ikke spesielt komplisert. Saken har alltid to sider, og dette er studentenes versjon. Studentene som har tatt kontakt med meg opplever at samskipnaden ikke lytter til motargumentene. Studentene føler seg overkjørt. Studentene opplever at samskipnaden setter til side rettsstatens spilleregler. De opplever at de mister muligheten til en rettferdig avgjørelse basert på alle sidene i saken.

I iTromsø siteres Hans Petter Kvaal slik: «Noen jurister vil mene det ene og noen vil mene det andre, men at det er flere syn på loven gjør det bare rotete.» Kvaal har rett i at jussen noen ganger er uklar. At huseier ikke kan blande seg inn i hvem leietaker har på besøk i rom de eksklusivt leier, er ikke en slik uklarhet. Her skyldes rotet alene at samskipnaden ulovlig har blandet seg i studentenes privatliv.

Studentsamskipnaden er en bærebjelke i velferdsstaten som muliggjør høyere utdannelse for mennesker fra alle samfunnslag. Ansvaret som følger med særlig tillit og makt synes å ha glippet. Samskipnadens privilegier rammer studentenes velferd. Styret i samskipnaden bør ta grep. En måte å gjøre det på er å etablere av en uavhengig klagenemnd. Da slipper studentene å måtte framføre klagene gjennom media, eller på kontoret til en overarbeidet førsteamanuensis.