Det er få områder i politikken som i større grad blir utsatt for mer aparte hestehandler, for å lande kompromiss i andre saker, enn nettopp skjenkepolitikken. Dette gir seg ofte utslag i bisarre bestemmelser som, hvis man snur godviljen til, er godt egnet til revymateriale.

I dag er Norge jevnt over betydelig mer liberal og kontinental i alkoholvanene enn for, la oss si, 30 år siden. Folk har reist ut i verden. Folk fra verden utenfor har flyttet hit. Man behersker flere språk. Tilgangen til verden der ute er god. Vanene har endret seg.

Undertegnede har levd så lenge at jeg har fått med meg denne overgangen etter jeg ble myndig, fikk stemmerett og lov til å konsumere alkohol selv. Jeg husker da Vinmonopolet kom til hjemplassen min, for jeg vokste opp i ei tid der hjemmebrent var mer vanlig å bli tilbudt på fest enn polvarer.

Øl måtte man kjøpe i egne ølutsalg, som stengte tidlig, og som ofte ble driftet av et bryggeri, bare for å forsikre seg om at utvalget var elendig. Selv frilynte Tromsø, vi liker iallfall å tenke på oss som det, hadde denne ordningen lenge etter det meste av landet hadde mistet forstand og moral og fått ølet ut i butikkene, der barn kunne se synden i øynene på hverdagslig basis. Det var liksom ikke måte på hvor til grunne vi alle kom til å gå om øl skulle bli plassert ved siden av brus og brød. Så vi lever nok på lånt tid hele gjengen, før vi druknes i alkohol og kastes i skjærsildens flammer, til et stumpt poff.

Et av de rareste utslagene av velmenende alkoholpolitikk (begrensningene er alltid velmenende, og dernest ment å ivareta det uansvarlige, enkeltindividets manglende evner til å skjønne sitt eget beste) var spiseplikt. Det har jeg ledd mye av opp gjennom årene. Idioti har det jo med å bli morsommere jo lenger avstanden fra den til våre virkelige liv er. Og dette var sannelig premieidioti fra øverste hylle.

På jernbanekafeen der jeg vokste opp solgte de øl. Det lå litt utenfor tettstedets sentrum, og der pleide de tørsteste gutta å møtes ved sitt stambord i tolvtiden, når kranene åpnet. Harmløse, skakke og fine folk som bare ville sitte i fred og drikke av seg den verste skjelven, mens de pratet med hes og rullingssurklende innestemme. Togene kom og gikk, passasjerer stresset ut og inn, men gutta ved stambordet satt bare der og drakk. De var det mest stasjonære på hele stasjonen.

Men det var ikke bare å kjøpe seg øl, sånn helt uten videre. For det var spiseplikt, må vite. Spiseplikt var en snerpete og moraliserende anordning funnet på av bevilgende myndigheter som trodde de visste guttas eget beste bedre enn dem selv, som om det lå en slags besnærende tanke om at denne plikten skulle tilføre dem det rammet en slags ernæringsmessig gevinst. Eller straff. Men de var ikke der for å spise, de ville jo bare drikke øl.

For å løse denne juridiske floken, og oppnå nettkjenning med deres eneste ønske, altså øl og sosial omgang med venner, uten mat, ble det kjøpt inn ei wienerpølse uten brød, det billigste kafeen solgte som kunne klassifiseres som mat, og som ble lagt mellom dem i en serviett. Vet ikke hva pølsa kostet i dagens penger, men det var uansett en slags ufravikelig inngangsbillett til synden, som de ikke kunne lure seg unna.

De ansatte var pålagt å kreve dette, for i det hele tatt å ha lov til å selge dem det syndefulle ølet, og derfor møttes de litt på halvveien, ved å godta denne ene, og etter hvert kalde og alt annet en innbydende, pølsa. At pølsa, i bestemt form entall, lå der foran dem som en inngangsbillett. Og så kunne de drikke videre. Noen ganger var det et rundstykke. Andre ganger ei vaffelkake. De kunne like godt solgt dem den samme pølsa, av trevirke eller plast, hver dag. Eller satt frem et bilde av ei pølse, slik tegner Klaudius har gjort. De hadde sågar sluppet matsvinn.

Dette var i gamle dager, og det har alltid vært gøy å fortelle om dette til nye, oppvoksende generasjoner. Tenk, vi hadde verken internett, mobiltelefoner, vegetarburgere eller elektriske sparkesykler – vi levde som ville dyr! Men vi hadde spiseplikt! Vi måtte kjøpe pølse for å få øl!

I januar 2021 kommer altså denne rakkeren tilbake. Etter at regjeringen ble tvunget av den såkalte firerbanden blant opposisjonspartiene (Ap, SV, Sp og Frp) til å oppheve skjenkeforbudet, var det med spiseplikt som innsalg. At det er Frp – et parti som ønsker drive-in-servering av brennevin langs motorveier og i barnehager – som står bak gjør bare komedien komplett, særlig siden det er en Høyre-ledet regjering som stritter imot.

Høyre liker å selge seg inn som et parti som har kullsviertro på individets selvstendighet, men når de må slepe den blytunge, moralistiske kula KrF etter seg, blir det vanskelig. Så der er vi nå. Nok en revy der skjenkelovgivning skriver revymanuset fremtidige generasjoner kan riste på hodene og kan le hånlig av.

Det festlige er at dette blir solgt inn som smittevern. Forstå det den som kan. Hvorfor og hva det er som gjør øldrikking mindre smittsomt ved å tilføre enda et element av potensielt smittebringende aktivitet, må fuglene vite. I motsetning til gutta på jernbanekafeen kan folk i januar 2021 bare påføre seg matallergier og akutt veganerstatus, og vi har nok et sketsjmanus innen rekkevidde. Jeg er derimot mer usikker på hvor morsomt det er for dem som må håndheve dette. De er nok uansett mest glade for å komme seg på jobb, forståelig nok.

Pandemien har tydeliggjort hvordan landet vårt konstitusjonelt er skrudd sammen, for eksempel at Stortinget bestemmer over ei mindretallsregjering. Derfor har regjeringen gang på gang blitt slept etter håret når det kommer til omfanget av diverse kompensasjonsordninger, permisjonsordninger, insentiver og andre nødvendige tiltak for å hjelpe folk å komme over kneika. Det er bra, ikke minst å se at så vidt ideologisk forskjellige parti som Frp og SV kan samarbeide for et felles mål, for å ta vare på folk i ei vanskelig tid.

Jeg tror verken skjenkeforbudet eller opphevingen av det kommer til å definere hvorvidt vi lykkes i håndteringen av pandemien. Fyker smittetallene i været i et område, må det strammes til. Går de ned, må vi myke opp. Som med alt ellers. Og det siste vi da trenger er masse ekstra rare regler og juridiske snurrepiperier som utelukkende er med å komplisere en allerede komplisert hverdag, uansett hvor morsomt det enn måtte virke.