Fra sidelinja:

Skål – i demokratiets navn!

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik mener det er en seier at alkoholserveringen har gjenåpnet.

FRA SIDELINJA: Spaltist Stein-Gunnar Bondevik skåler for at alkoholserveringen er tilbake.   Foto: Gorm Kallestad

meninger

Ukens største nyhetssak for meg var ikke innsettelsen av Biden – den seieren har jeg feiret for lengst. I stedet var det Siv Jensen som sto for ukens bragd, da hun overkjørte regjeringens uforståelige nasjonale skjenkenekt og fikk med seg opposisjonen på at denne saken trygt kan overlates til kommunenes egne folk.

Så er det grunn til å spørre seg selv – hvorfor er dette så viktig? Hvis det er så om å gjøre for folk å gå ut og ta seg en øl, så snakker vi kanskje mer om et alkoholproblem enn noe annet? Men riktig så enkelt er det ikke, heldigvis. For det første ligger det jo et enkelt regnestykke bak det hele – uten inntekter fra alkoholsalg reduseres lønnsomheten for serveringsstedene så kraftig at det for mange rett og slett ikke lønner seg å holde åpent.

Dermed holder de stengt, og da oppstår en hel del nye problemer, hvorav ingen handler om alkohol i seg selv. For med kafeene og restaurantene og barene stenges også en viktig del av den såkalte «offentlige sfære» ned. Det er den tyske filosofen Jürgen Habermas som har fått æren av å innføre dette begrepet, som enkelt sagt kan defineres som «et sted mennesker kan møtes for å diskutere samfunnets behov».

Stein-Gunnar Bondevik, spaltist  Foto: RONALD JOHANSEN

I løpet av 1700-tallet, i den moderne stats barndom, kom kaffehusene og salongene til å spille en viktig rolle som samlingspunkt, hvor den etter hvert økende leseferdigheten blant folk, og økte distribusjonen av bøker og skrifter, skapte et behov for å komme sammen og diskutere og kanskje skape en slags enighet i store spørsmål. Det var helst borgerskapet som i den første tiden hadde tilgang til slike steder.

Denne diskusjonen, som i dag er langt mer tilgjengelig for alle – på bar og kafé, gjennom tradisjonelle og nye medier, lag og foreninger i sivilsamfunnet, på universitet og andre fora – er et helt grunnleggende element i demokratiet. Et lederskap som ikke tar utgangspunkt i den ideologiske enigheten som et samfunn har kommet fram til gjennom århundrer av diskusjon, gjerne over kafébordene, er ikke et legitimt lederskap.

Det er helt greit å innvende at dagens serveringsbransje ikke har en like viktig demokratiserende rolle som de første kaffehusene på 1700-tallet, gitt alle nye plattformer, særlig digitale, som eksisterer. Til det er det fristende å si: Tvert imot, utelivsbransjen har aldri har vært viktigere, fordi meningsdannelsen er i ferd med å forlate den offentlige sfære.

I stedet dannes den hjemme, alene over tastaturet, eller i beste fall i selvvalgte ekkokammer. Visst kan man diskutere her også, men det blir ikke det samme. Man kan trekke seg ut og vekk når som helst, man skjønner ofte ikke rekkevidden av det man sier og hvordan det påvirker diskusjonspartnerne, eller den grunnleggende forskjellen mellom det skrevne og det talte ord. Man finner ikke ut av at man egentlig har mye til felles, selv om man er uenige om noen enkeltsaker. Dermed ender man ofte opp med ord mot ord, man kommer på et vis videre, men med økt avstand mellom individene.

Derfor er det så utrolig viktig å åpne opp de offentlige rommene igjen, vi må komme sammen og diskutere. Vi må vise hverandre at vi er her, vi er i byen og lever og ånder. Vi må vise for all offentlighet hvem vi sitter sammen med og diskuterer, og samtidig eksponere oss for muligheten for at en halvfull ungdomskompis kommer og lekser opp for deg utover kvelden, med noen perspektiv du aldri hadde tenkt på før, og muligens ikke kommer til å tenke så mye på senere, heller. Men han fikk sagt det, og du fikk hørt det.

Mister vi de offentlige, fysiske rommene blir vi uhyggelig lett å styre, og koronaen har vist oss at viljen til sentralstyring så absolutt er til stede. Derfor er det mitt håp at folk til fulle viser at de setter pris på byens utesteder, de er langt viktigere for oss enn vi tror. Og – jeg håper for all del at folkene som arbeider der ikke følger statsministerens oppfordring til å finne seg noe annet å gjøre, selv om det går trått nå.

Folk som er villige til å satse i serveringsbransjen vokser ikke på trær. De er kunnskapsrike om mat og drikke, de er lidenskapelige og brenner for fag og folk, de er risikovillige og tør der andre tviler. Vi kan ikke risikere at disse sjeldne folkene forsvinner inn i andre yrker og stenger kjøkken og kran for godt – da er vi edru, men likevel ille ute.

Så skål – i demokratiets navn.