Kommentaren

Den frie samtalen lever i beste velgående

Ryktene om ytringsfrihetens nært forestående endelikt er sterkt overdrevne. Det har aldri vært friere og lettere å slippe til med meningene sine.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

«Den frie samtalen er i fare», skrev nylig politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, i en overskrift på en kommentar. Bakgrunnen var en debatt på Dagsnytt 18 21. januar, mellom en biblioteksjef i Kvinesdal og forhenværende Venstre-leder Trine Skei Grande, der de diskuterte hvorvidt det er rett eller galt å arrangere arrangementet «Harry Potter night» i regi av førstnevntes bibliotek. Biblioteksjefen ville det ikke. Grande mente det var feil. Og det debatterte de på riksdekkende TV og radio, slik man gjør i et sivilisert land med ytringsfrihet.

Det er Harry Potter-forfatter JK Rowlings uttalelser om transpersoner og kjønnsskifte som har satt sinnene i kok, noen av dem, verden over. Det er heller ikke første gang hun gjør det, og nå er det en rekke folk som er opprørte og som dermed også tar avstand fra hennes forfatterskap.

Den gode, gamle «skille kunstneren fra kunsten»-diskusjonen er ikke spesielt ny eller original, i særdeleshet ikke her på Hamsun-berget, men den er interessant åkkesom. Jeg har aldri kjent noen dragning mot Harry Potter-bøkene, og Rowlings-uttalelsene har ikke forandret dette i noen retning heller.

Det er likevel viktig å gjenta, og minne om, at den nokså harmløse debatten dette har utløst her i andedammen ikke handler om Harry Potter-bøkene skal brennes eller fjernes fra bibliotekene, men om at en bibliotekar i Vennesla og en biblioteksjef i Kvinesdal ikke vil arrangere «Harry Potter night»-events i sine respektive bibliotek. Harry Potter-bøkene, derimot, vil fortsatt være mulig å låne, i lag med Hamsun-bøkene, Hitlers «Min Kamp», «Maos lille røde», Trine Skei Grandes selvbiografi og Donald Duck.

At bøkene til Rowling får en salgsdupp i miljø der hun har fått en popularitetsdupp, tror jeg også både hun og Harry lever godt med. En halv milliard solgte bøker, oversatt til over åtti språk, og rettigheter fra merchandise og de åtte filmene, er nok av et såpass stort omfang at Rowling neppe planlegger en «Vi som vil boikotte bibliotekene i Vennesla og Kvinesdal»-aksjon med det første.

Men hun kan hvis hun vil. Og de som er både enige og uenige med henne kan ytre det her til lands uten å frykte verken for egen helse eller sikkerhet. Sant å si har det aldri vært enklere å ytre seg i Norge enn det er akkurat nå. Debattflatene til avisene er betydelig større enn de var da det kun ble trykket bokstaver på cellulose. Internett har åpnet opp for en mye større stofftilgang, og der døren er høyere og porten videre enn hva det var for bare 10 år siden.

De aller fleste aviser – lokale, regionale og nasjonale – satser hardt på ytringsstoffet, NRK og TV2 vil ikke være dårligere og i tillegg er det et mylder der ute i de sosiale mediene flertallet av oss bruker. Riksdekkende radio og TV har et tosifret antall timer debatter hver eneste uke, hele året. Mange stemmer slipper til.

I tillegg florerer det med blogger og nettsamfunn der man kan dundre ut ville konspirasjonsteorier uten noen dokumentasjon, eller skrive bøker om det samme. Noen av dem får til og med statsstøtte, andre får penger fra Fritt Ord, så åpenhjertig er vi for aparte annerledeshet her til lands.

Hvis man før leste en leder eller kommentar fra en redaktør, og man var ravende uenig eller bejublende samstemt, og man ville nå ut med sine indre demoner eller hurrarop, var det langt trangere. Den gang måtte man skrive ned tankene sine på et papir, putte i en konvolutt, sende i posten og vente i dager og uker før man fikk ytringene på trykk eller – som oftest – bare avvist. Alternativet når det siste skjedde var å lese innholdet opp for nær familie og kjenninger, eller brøle det ut i gatene eller i fjæra.

I dag kan du derimot skrive det du synes og poste det rett på nettet, og selv der er det mange muligheter. Du kan skrive på din egen Facebook-vegg, hamre det ut på Twitter eller lage din egen blogg der du kan skrive, rope eller utbasunere det til hele verden på det språket du selv måtte foretrekke, og i den tonen du mener er passende.

Det er mye snakk om lettkrenkede og hårsåre åndsspirrevipper, woke-kultur og komisk nærtagenhet for meninger som går på kryss av ens egne oppfatninger. Jeg er ofte enig i at det kan fremstå hysterisk, selv om man alltid bør stille det viktige kontrollspørsmålet om hvem det er som eier problemet det er snakk om. Det kan nemlig hende at noen blir lei seg for noe en selv oppfatter som uskyldig eller uproblematisk, derfor er det heller ikke feil – som et prinsipp – å være interessert i hvordan adressaten til det man selv postulerer reagerer. Men du trenger ikke, hvis du ikke vil.

I vår egen nasjonalforsamling har vi hele ni politiske partier, der meningsspennet er enormt, og der både partiledere, nestledere og representanter for dem jevnlig deltar i det offentlige ordskiftet. Der finner du kommunister, sosialister, sosialdemokrater, konservative, liberalister, miljøvernere og klimafornektere. Avholdsfolk og drikkfeldige.

Noen synes Donald Trump er en fjott. Andre ville, inntil nylig iallfall, gi ham fredsprisen. Det er EU- og EØS-motstandere og EU-tilhengere og EØS-tilhengere. Vi har sågar et regjeringsparti som bekjenner seg til en spesifikk religion. Noen av dem blir krenket av tabuord i gamle bøker. Andre blir krenket av kyllingpølse på julebordet.

Men ingen av dem knebles eller nektes tilgang til mediene, og de mest fremtredende er også ivrige i sosiale medier, der de får både kjeft og ros for sine ytringer. Sånn er det jevnt over for de fleste andre også. Det har aldri vært bedre, om man ser Norge gjennom historiens og ytringsfrihetens briller. Det er ikke perfekt, men det er uansett langt bedre enn de fleste andre steder i verden.

Så vi kan nok slå av den hylende alarmen og slå over til «faren over»-signalet for en stakket stund til. Heldigvis. Dette kommer nok til å gå bra.