Lørdagskommentaren

Hva med å spise fisken?

Fisk betyr penger, arbeidsplasser og bosetting. Men la oss ikke glemme hva det faktisk egentlig er for noe.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

Det er noe med denne tiden, særlig for oss som bor her. Sola er tilbake og man veksler mellom å smile tilbake til den og hytte med neven for at man plutselig må ta opp gamle vaner, som å trekke for gardiner og forholde seg til støvdotter som i flere måneder har levd trygt, kamuflert og skjult av mørketiden. Men vi ler jo litt av dem. De er, tross alt, synlige bevis på at vi går mot lysere tider.

Det fine er at dette sammenfaller med at vinterfisket av skrei er i gang her i nord, slik det har vært i årtusener. Svære beist med velproporsjonert, råsterk og gyteklar skrei svømmer hele den enorme distansen fra Barentshavet og ned til den nordlige delen av kysten vår for å reprodusere seg, før den returnerer og forsvinner nordover til det ugjestmilde og kalde havet helt opp mot iskanten.

Kysten vår er rik på mye, og det er slettes ikke bare skreien som har gjort den attraktiv for folk opp gjennom. Likevel er det den som har vært den viktigste enkeltfaktoren. For tiden driver jeg og leser Karsten Alnæs’ omfattende bok «Eventyret om klippfisken - en Norges- og verdenshistorie» fra i fjor, et verk som gir et fantastisk bakteppe for denne viktige delen av vår historie.

For det kan være lett å glemme dette, i den moderniserte og urbane hverdagen mange av oss lever i nå. Men klipp- og tørrfisk var landets første eksportvarer, og fra 1500-tallet og den første organiserte klippfiskproduksjonen, ble den ryggraden i nasjonens økonomi, før både trelast, shipping, mineraler, kraft, olje og havbruk var det.

Vi knyttet forretningsforbindelser, som eksisterer den dag i dag, med land som Spania, Portugal, Italia, Brasil, Nigeria og så videre. Nasjonalstaten har alltid vært tuftet på et nysgjerrig og kremmeroffensivt blikk hevet over landegrenser, der den utskjelte globalismen og kulturell sammensmelting med andre skikker og kulturer bokstavelig talt har vært livgivende. Da som nå.

Det er fordi våre formødre og -fedre har livnært seg av å jobbe i et av verdens farligste yrker, der båtene går ut i vilt vinterhav, lenge før folk sørpå har begynt å pusse på fritidsbåtene før båtsesongen starter der nede, og ror i land med disse unike og rike ressursene. Vår nasjons DNA er sammenflettet med DNA-et til de edle og selvproduserende gullbarrene med hjemstedsadresse Barentshavet, som sveiper ned til kysten og lar oss høste av den. Hvert. Eneste. År.

I gode sesonger, som det har vært de siste årene, har Råfisklaget fra årsskiftet til og med april registrert at norske fiskebåter har landet over 220 millioner kilo torsk. Tallene er så vanvittige, på en kul måte, at de er vanskelige å ta innover seg, men fordelt på hver nordmann snakker vi om over 40 kilo – per innbygger i landet. Det meste av det eksporteres, enten som saltfisk, klippfisk, tørrfisk, fryst eller fersk filet, til sine respektive markeder.

Nå er det mørke skyer i horisonten. Pandemien kjenner ingen grenser og nå er også skreifisket innhentet av faenskapet. Arbeidsinnvandring med sesongarbeidere er vesentlig for at hjulene skal gå rundt. Drevne arbeidsjern fra Polen, Litauen, Latvia, Estland, Romania og flere andre nasjoner er vesentlige for at denne intense perioden skal gå rundt, og nå skjelver hele systemet. Hele bygdesamfunn frykter konsekvensene, og ringvirkningene av et verst tenkelig scenario vil gi negative ringvirkninger langt inn på børsen og statsbudsjettet.

Det er selvsagt alvorlig, og det har også generert en politisk diskusjon som pågår intenst i skrivende stund. Med rette. Penger, sysselsetting, bosetting, tradisjoner, det er jo selve livet.

Midt oppi alt dette kan det likevel være verdt å ta noen steg tilbake og tenke over hva alt dette i utgangspunktet er, for det kan være lett å glemme oppi all viraken. For fisk er mat. Rike, sunne, bærekraftige proteiner, og som attpåtil smaker så godt at stadig flere, verden rundt, vil ha en bit av den.

Da står det dårligere til her på berget. For proporsjonalt med den økende interessen for norsk i utlandet, spiser vi stadig mindre av den selv, og det er særlig den yngre garde som «svikter». Mellom 2012 og 2017 falt salget av sjømat blant forbrukere under 34 år med hele 46 prosent. Teoriene for hvorfor er mange og sammenfattede. Pris oppgis som én årsak. At produkt som kjøttdeig, koteletter og kylling er mye billigere.

Det kan likevel ikke være hele forklaringen. Sunne og gode produkt som fiskeburgere og fiskeboller er heller ikke dyrt. Barn og ungdom på 13 år spiser i snitt bare 168 gram fisk i uka, mens tallene for kjøtt er 875 gram. Når tallene for godteri er 210 gram, er det virkelig illevarslende.

Problemet går også helt til topps i systemet. For det ett eller annet er riv, ruskende gærent med hele opplegget, når fisk fra myndighetshold i det store perspektivet betraktes som eksportvare, mens det i et selvforsynt matsikkerhetsperspektiv ikke engang er med i regnskapet. I motsetning til et sterkt subsidiert jordbruk.

Bare tre prosent av skreien som landes i Norge havner på middagstallerkenen innenfor nasjonalstatens grenser. Det må da i Den Hellige Skreiens navn gå an å løfte dette tallet, om så bare en prosent eller to? I 2021 burde vi være forbi tiden der det gamle mantraet om at «fisk er fisk, men kjøtt er mat» fortsatt klinger logisk.

En annen, seiglivet myte er at fisk er så mye vanskeligere å tilberede. Som det ikke er. Én sak er at mange kokebøker og matprogram har så høyt ambisjonsnivå på fiskerettene de tilbereder, at folk forledes til å tro at man trenger bistand fra råvarer de kun selger under disk hos lyssky foretak som selger illegale urter for å lage en anstendig fiskemiddag. Som bare er tull. Vann, en klatt smør, salt og pepper, og det du foretrekker av poteter, ris, pasta eller salat til, er alt som trengs. Og det går fort.

Orker du ikke lage selv, får du kjøpt masse deilige ferdigprodukter. Kaker, karbonader, burgere, boller, lasagne, gratenger og bacalao. Her i Tromsø er vi ekstra godt forspent. Lorentzen Fisk, Karls fisk og skalldyr, Kaikanten Delikatesser, Eide Handel, Tromsdalen Fisk, Reinøy mat og Halvors Tradisjonsfisk. Det bugner i hyllene av de fantastiske produktene deres. Og nå finner du også fersk skrei hos de store matkjedene.

Her har vi alle en jobb å gjøre.