De kom inn i norsk politikk som et friskt pust. Folk som fulgte med så at mange av dem egentlig kom fra høyresiden i Arbeiderpartiet. Det var de som ikke trivdes så godt i skattepartiet på venstresiden av politikken som fant fram eggelikøren og ble imot alt av skatter og avgifter.
Carl Ivar Hagen tok over stafettpinnen fra Anders Lange da han døde, og som bygget et parti som skulle slå rot mange tiår i politikken. Han har fått altfor lite kredit for den bragden og må nå nesten stå standrett på landsmøtene under Siv Jensens ledelse. Litt pinlig for den gamle partibyggeren.
I dag sitter Sylvi Listhaug ved siden av Siv Jensen og fronter oppgjøret mot lederen for partiet Oslo, Geir Ugland Jakobsen, som nå er blitt en av Demokratene. Han er kastet ut av det gode selskap fordi han, blant annet, ikke godtar alt som kommer fra toppen. Alene er han ikke. Det ser ut til at flere i ledelsen av partiet i denne kommunen er enige med ham. De skal vekk, alle skal vekk, og et nytt styre som er enige med lederen (Siv Jensen) skal på plass.
Nå har de hentet inn den saklige Frp-eren fra Stavanger på Siv Jensens side i oppgjøret, Ketil Solvik-Olsen, som skal styre prosessen inn til et interimsstyre. Siv Jensen trues nå av understrømmer i dette svekkede partiet og må slå hardt tilbake for å knuse all opposisjon i byfylket. Dette skjer i hovedstaden der partiet i tidligere tider sto meget sterkt under Carl Ivar Hagens ledelse. Han ønskes nå velkommen tilbake av Christian Tybring-Gjedde som står rett bak Siv Jensen på stortingslista.
Lokalt i Tromsø hadde en gang Jan Blomseth regien over partiet. Senere kom kameratene Kristoffer Kanestrøm og Bjørn Gunnar Jørgensen inn fra FpU og begynte å mene saker og ting som Jan Blomseth kanskje ikke likte så godt. Likevel holdt han skansen sammen med den trofaste Tor Egil Sandnes i mange år. Etter det kom også Anny Jensen inn i bildet, men hun havnet på feil side i det kommende oppgjøret.
Frp har gjort mye underlig i tromsøpolitikken. Økonomiske spådommer har gått rett vest og de har havnet på feil side i mange viktige avgjørelser. Regnskapsfører Jan Blomseth har som eksempel skaffet seg et navn som en slags økonomiekspert ved å være imot alle investeringer kommunen gjør, også den gang byen vokste. Skoler og barnehager måtte man ha til mange flere innbyggere.
Som man ser kan man godt bli lurt trill rundt av sin egen kalkulator eller av rettferdighetssansen sin mens en fortsatt vil det beste for de i kommunen som trenger det mest. Det er greit. Det er lokalpolitikk og understreker bare nok en gang at ingen er fri for feil.
Det kunne ikke gå i lengden, Jan Blomseth ble etter hvert nektet førsteplassen på lista til kommunevalget i Frp, og gikk ut av partiet en dag sammen med Tor Egil Sandnes. De laget da sitt eget bompengeparti siden de aldri har stolt på kameratene Kristoffer Kanestrøm og Bjørn Gunnar Jørgensen i pengesaker. De fikk med seg halve moderpartiet inn til valgurnene og sitter nå i kommunestyret sammen. Om de snakker med hverandre i dag vites ikke.
Det er mulig at stortingsplassene og regjeringsdeltakelsen kom litt for brått på for mange av representantene i partiet. Siv Jensens har da også hatt sitt å stri med i sine egne rekker.
Innvandringstalsmann Keshvari sitter i fengsel og soner en 11 måneders dom for grovt bedrageri overfor Stortinget. Per Sandberg dro uanmeldt til Iran med fru Solbergs telefon, og måtte gå. Tor Mikkel Wara måtte gå etter samboerens famøse eskapader. Helge André Njåstad måttet trekke seg fra alle tillitsverv. Ulf Leirstein inviterte til trekantsex med en 14 åring i ungdomspartiet, ved hjelp av Stortingets e-post? Justisminister Per-Willy Amundsen fra Harstad vil gi asyl til nynazisten og høyreekstremisten Tommy Robinson. Partiets første justisminister, Anders Anundsen, den første av i alt sju justisministre, fikk laget en skrytevideo av seg selv, med offentlige penger. Sylvi Listhaug er blitt nestleder, men dummet seg ut på Facebook og måtte gå av som justisminister, i tillegg til å beskylde regjeringspartnere for å sleike imamer opp etter ryggen.
Det har ikke vært lett. Men i Frp fins nemlig de samme tilbøyeligheter som man ellers finner ute i velgermassen. I rikt monn. Hadde det ikke vært for, nå lille Frp, ville norsk politikk ikke vært til å holde ut.
Det går noen få kroner på dette, men kom ikke å si at det ikke er verdt det. Det er kanskje dette som er kjernen i ekte demokrati. Når galskapen finnes overalt. Når våre folkevalgte begynner og ligne på resten av oss. Da først har vi fått det vi hele tiden har vært ute etter. Å bli styrt av våre likemenn og likekvinner.