Jeg sitter med PC-en i fanget og jobber med en tilskuddssøknad. En gnist av håp har igjen blitt tent etter at Erna har lovet 300 millioner kroner i omstillingsmidler til reiselivet. En kjærkommen gnist i et ellers skyggelagt fremtidsbilde.

En melding tikker inn på mobilen. «Det er en ny melding til deg. Logg inn på Ditt NAV eller følg lenken». Jeg kjenner en klump i brystet og all entusiasme og positiv energi som har fylt meg mens jeg prøvde å sette ord på et fargerikt fremtidsbilde, ble blåst bort i en fei.

Jeg vet hva som kommer, en månedlig oppfølging med standard spørsmål og standard svar. Og, en avslutningssetning som vekker til liv følelsene man prøver daglig å holde i sjakk; frustrasjon, oppgitthet og nå sinne. En ordrekke som suger all energi ut av en allerede energifattig kropp: «Husk at du må sende 2-3 jobbsøknader per uke for å beholde retten til dagpengene».

Jeg forstår at mennesket bak ordene bare gjør jobben sin, følger prosedyrene og retningslinjene. MEN! Og det er et stort MEN her. Det er lov å tenke selv. Vi lever i en tidsalder der det å se menneskene er en del av arbeidsinstruksen på enhver moderne arbeidsplass. Jeg forventer at ordene som kundeorientering og personalisering har funnet sin vei også i offentlig sektor. Da jeg jobbet på hotell i min ungdom hadde vi et notatfelt i kunderegistret hvor vi kunne legge inn noen ord om gjesten for å forberede oss på det neste besøket. Det ga oss viktig verktøy til å få gjesten til å føle seg sett og verdsatt.

Vi som jobber i privat sektor forstår verdien av kunden, de som har bruk for oss. De som bidrar til at vi har en jobb å gå til. Vi vet at for å behandle menneskene likt, må du behandle de ulikt. Se situasjonen og se mennesket i situasjonen.

Så kjære Nav, ta i bruk notatfeltet! Ikke kjør standardprosedyre på oss som er så hardt rammet av pandemien. På oss som jobber hardt med å få arbeidsflokken vår tilbake i jobb, og ikke på flokken vår som har stått trofast ved vår side. Ikke press oss til å søke oss bort fra en trygg og god arbeidsplass som vi selv har valgt og har skapt. Vi har allerede en jobb, alle vi som jobber i reiselivsnæringen. En jobb som krever spesialkompetanse, nettverk og erfaring. En jobb som er viktig for regionen vår, for sysselsettingen og økonomisk vekst.

Derfor blir jeg provosert! På den ene siden kommer regjeringen med en stor pengesekk for å hjelpe oss å stå av pandemien. Hold ut! På den andre siden jobber de med å ta kompetansen fra oss, svekke næringen med å true arbeidskraften til å søke nye jobber. Hvor er logikken i det?

Jeg blir ikke mindre provosert av avisoppslagene som «Skal skape 3.000 nye arbeidsplasser». Når man har dedikert nesten hele livet sitt på å skape arbeidsplasser og pandemien har slått kråkefot under deg, er slike overskrifter som å få et slag i magen mens du gisper etter luft. Ta vare på arbeidsplassene som er der!

Den beste måten offentlig sektor kan hjelpe oss er å handle mer lokalt. Ikke gjøre alt selv, kjøp heller tjenester hos det lokale næringslivet. Ta personalmøtet på et hotell (covid-trygt), lei inn teknisk assistanse til å gjennomføre digitalt møte. Det er både mer profesjonelt og mer næringsvennlig. Istedenfor å ansette nye folk for å fylle midlertidig prosjektstilling; outsourse tjenesten. Det er ikke nå dere skal spare penger, det er nå dere skal investere i de som dere er avhengig av: Sss som bygger Norge (referanse til boken «Grundere bygger Norge, publisert i 2013.)

Kjære Nav! Slutt å ta fra meg gnistene av håp og slutt å ta fra oss arbeidsflokken vår. Ta frem notatfeltet og skriv: «Hold ut!»

PS: Jeg kan sende inn 2-3 jobbsøknader i uken for å tilfredsstille kravene deres, men jeg finner det uetisk. Å søke på en jobb fordi jeg må og ikke fordi jeg vil er å villede andre bedriftsledere som bruker betydelige ressurser på rekrutteringsprosessen. Så det gjør jeg ikke og jeg oppfordrer andre til det samme!