Hører du lyden av barn leke? Hører du lyden av støvler som plasker i sølevann? Lyden av regnbukser som gnikker mot sklia? Lyden av barn som husker med vinden. Sykler som kjører om kapp. Hører du det? Lyden av lek. Lyden av læring. Lyden av mestring … Også den lyden … den lyden av inkludering. Av samhold. Av vennskap som knyttes.
For noen er det helt stille. Helt stille. Stillhet fordi det ikke er tilgjengelig. Stillhet fordi verken sklia eller huska er tilgjengelig. Ikke fordi den er opptatt, men den er ikke innenfor rekkevidde. Ikke rekkevidde fordi den ikke nås, men rekkevidde fordi det finnes ikke muligheter. Muligheter som ikke alle mennesker har. Muligheten til å gå på egne bein. Muligheten til å holde sin egen nakke. Muligheten til å bruke syn eller hørsel. Mulighetene finnes, men i samfunnet er de valgt bort – og, de tilbys ikke.
Covid-19 rammer funksjonshemmede og kronisk syke hardt
Ferdigheter? Skal man kalle det, for det? Mennesker som ikke får muligheter fordi de ikke kan trene seg til ferdigheter på grunn av funksjonsnedsettelser. Å kalle det for ferdigheter vil være urettferdig. Ferdigheter noen mennesker ikke har mulighet til å tilegne seg på grunn av funksjonsnedsettelser. Livet er urettferdig. Alle mennesker har evne til å tilegne seg ulike ferdigheter. Ingen kan alt, men mange i samfunnet ville ha hatt flere ferdigheter, flere muligheter – hvis samfunnet la til rette for det.
Som mor lar jeg tårene renne fritt. Det tar ingen ende. Følelsen av å ikke strekke til for et barn som vil gjøre som de andre. Som mor kan jeg ikke gi barnet den gleden. Den leken. Det samholdet. I barnehage eller skole. Maktesløshet over samfunnet. Maktesløshet over samfunnets evne til å ikke inkludere alle. Maktesløshet over de med makt i samfunnet som ikke prioriterer. Maktesløshet over at alle ikke blir gitt like muligheter. Det finnes få ord som er beskrivende nok. Urettferdig. Ekskluderende. Diskriminerende. Så sterkt, men dog så enkelt. Enkelt å beskrive, enkelt å se forbi for dem som ikke behøver tilrettelegging.
Når verden står i flammer, er det godt å ha NRK Super
La meg bare ha det sagt. I morgen kan det hende det er nettopp du som kommer i en rullestol til jobb. Du kommer antakeligvis å føle deg noe malplassert i den fordi du ikke er vant til stolen. Det er nytt. Det er ikke deg. Den følelsen kommer til å forsterkes 10 ganger når du kommer fram til arbeidsplassen din. Innser at det er trapp. Det fins en vareheis. Den er for liten. Du kommer ikke inn. Du får ikke sosialisert deg med kollegaer. Gjøre dine dagligdagse arbeidsoppgaver. Du er ekskludert fra arbeidsplassen din. Hvordan føles det? Vondt? Ja.
Slik føles det også for alle som daglig blir ekskludert. Ekskludert fra lek. I barnehage og i skole. Ekskludert fra bygninger. På arbeidsplass og på butikker. Fratatt selvstendighet. Fratatt frihet. Fratatt et verdig liv. Det finnes en rekke eksempler, men det finnes kun et svar på dette … Hele vårt langstrakte land må utformes, tilrettelegges – universelt utformes – slik at alle kan inkluderes. Alle skal med. Alle.