Fra sidelinja:

Vår dårlige samvittighet

Herman Kristoffersen tar SV under lupen i dette innlegget.

SKRIVER OM SV: Herman Kristoffersen har noen betraktinger om Sosialistisk Venstreparti. Dette bildet er tatt av partileder Audun Lysbakken under landsstyremøtet i SV på Thon hotel opera i Oslo i fjor.   Foto: Stian Lysberg Solum

meninger

Sosialistisk Venstreparti er alt som er velment, snilt og godt – med litt mer penger i omløp enn det som fins i virkeligheten. Slik har det egentlig alltid vært. Selv i SV sier man at budsjettbalansen er viktig, men de har likevel mer penger enn alle andre til å avskaffe barnefattigdom og annet en helst ikke skulle sett. Pengene våre rekker litt lengre i SV.

Størst problemer har de fått innenfor helse og omsorg i Tromsø, hvor de har stor innflytelse selv om det aldri er nok penger uansett hvordan man husholder med de økonomiske ressursene. Det er her underskuddene skapes og en overraskes ikke engang når merforbruket runder streken for hundre millioner.

Sykefraværet i denne sårbare tjenesten er ofte høyt og sprenger stadig grensene for det utrolige på vel 10 prosent. Når en tenker på hvor mange ansatte som fins i denne virksomheten vil et slikt sykefravær fort ta knekken på hele tjenesten. Når en har milliardkostnader i lønnsutgifter og skal skaffe vikarer til de som er syke, blir det fort mange, mange millioner i ekstrakostnader av det.

Det er egentlig litt for mye for et forholdsvis lite parti å holde rede på. Den sosiale profilen skal stemme overens med de kostnadene som alltid kommer. Miljøregnskapet skal minst være på linje med Parisavtalen. Fagforeninger skal også ha sitt. Det blir til sammen veldig mye å holde rede på for et lite fellesskap. Partiet er også et såkalt miljøparti og anklager for tiden lille Venstre som de hevder grønnvasker borgerlig politikk i regjeringen. Ikke helt uten grunn.

Nicolai Tangen ble sjef for oljefondet til tross for at SV prøvde å forhindre det med den advarende pekefingeren til Kari Elisabeth Kaski fra Stortinget. Og tilfeldigvis, ser det nå heldigvis ut til at det rauser inn penger i dette fondet som akkurat passerte elleve tusen milliarder kroner.

Alt dette skal det forholdsvis lille partiet passe på. Penger og miljø samt at de skal være alle nordmenns dårlige samvittighet på toppen av det hele. Blir det ikke litt for mye for partileder Audun Lysbakken og Pål Julius Skogholt, som fronter Tromsølista til SV?

Nylig fikk vi høre at Pål Julius Skogholt var en av fødselshjelperne til det nye næringsinitiativet til ordføreren. Der skal en bruke 10 millioner på nye arbeidsplasser for å gjøre Tromsø til en næringsvennlig by. Dette forsøket bør en ønske lykke til med. Det er en ny og dristig måte fra en næringsvennlig ordfører å skru klokka tilbake til en helt annen tid i kanskje en helt annen kommune.

Trist blir det også for SV, siden de ikke får være med i den regjeringa som Trygve Slagsvold Vedum og Jonas Gahr Støre skal stable på beina etter valget neste høst. Da skal SV igjen være et støtteparti som aldri mer tør lage regjeringskrise i dette selskapet. Noen husker sikkert Kings Bay-saken på Svalbard og Finn Gustavsen som felte regjeringen Gerhardsen i sin tid.

Mye er positivt med SV. De arbeider hardt og albuer seg lett inn i en plass i det norske partihierarkiet. De vil mye, men de vil nesten det samme som et Arbeiderparti som nå trekker mot venstre i politikken, med unntak for når det gjelder rovdyrforvaltning. For SV er ikke snauere enn at de også forsvarer ulv og bjørn i naturen vår til sterk irritasjon i et fremadstormende Senterparti som ikke tåler slikt.

Mange har tenkt tanken at Arbeiderpartiet og SV kommer til å smelte sammen en gang. De to var en gang et samlet parti og kan bli det igjen. En skal imidlertid ikke avvise dette for tidlig. Det skjer vel ikke denne eller neste periode på tinget, men kanskje den etter det. Arbeiderpartiet trenger åpenbart SV, men hvem vet hva SV trenger?

Ting skjer litt raskere nå i det norske partihierarkiet. Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Jan Bøhler fra Oslo lot seg nominere for Senterpartiet for neste periode etter å ha ligget tynt an i eget parti. SV hadde selv et lite lokalt drama få år tilbake da toppkandidat Pia Svensgård forlot SV og gikk til Arbeiderpartiet i Tromsø. Dette illustrerer nok en gang at politiske partier bare er redskaper for politikk og ikke et mål i seg selv. De enkelte representantene må selv finne seg politiske miljøer de føler seg hjemme i og ikke på livstid være tvunget inn i en ramme som ikke svarer til de meningene de bærer på.

Sosialistisk Venstreparti sørger alltid for å ligge litt til venstre for moderpartiet sitt, Arbeiderpartiet. I Tromsø har de vært svært lojale når de har styrt sammen med Arbeiderpartiet. Nå er det nok blitt litt vanskeligere ettersom den alliansen som styrer den kommunale skuta er adskillig mer fargerik enn den har vært tidligere.

Størst og tyngst nedslag i det politiske landskapet fra SV er det den allsidige politikeren Torgeir Knag Fylkesnes som har gjort fra sin jobb på Stortinget. Han har klort seg fast i hele to perioder nå. Hvordan han har gjort det skjønner ingen. Han har greid det utrolige å bli en slags talsmann for fiskerne her nord i kraft av å forstå seg på fiskeripolitikk. Dette er betydelig og åpner en farbar vei inn i nasjonaløkonomien for dette partiet.