En norsk gladhistorie er slik: Kvalitet på fotballspill i serier, cup og landslag startet på viktige steg for ca. 50 år siden, da idretten ble nasjonal. Mjølner i Narvik viste vei den gang, deretter har tiårene med også nordnorsk fotball preget nasjonen, og nylig har Bodø Glimt gjennomført det mest suverene seriemesterskap i Norge noensinne. Landslaget i fotball er gjennom årene positivt preget av store talenter fra nord. Ingen nevnt, ingen glemt.
For is-idrettene er ikke bildet det samme. Med ishaller i Narvik og Tromsø som de eneste i nord, kan for eksempel ishockey ikke komme i den kategorien; å være nasjonal idrett. Påstanden står selv om landsdelen fikk oppleve at Narvik i Nordland fylke har tatt steget til topp serienivå i Get-ligaen i fjor, og fortsetter i Fjordkraftligaen i år. Tromsø Ishockeyklubb deltar i aldersbestemte nasjonale serier, vårt senior herrelag spiller i 2.div., og damelaget er i 1. divisjon. Dette er vi veldig stolte av.
Deltakelse i seriespill
i ishockey på både topp- og breddenivå for klubber i nord, vil i det store og hele nødvendigvis bety reiser på langs av landet, til Sør-Norge. Der fotballen også i nord har omfattende serier for bredde i egne kommuner, og der voksenfotballen holder seg i eget fylke eller landsdel til høyt oppe i seriesystemet, der er ishockeylagene tvunget til flyturer sør i landet – på hver bortekamp.
Vår klubb i Tromsø deltar i nasjonal serie helt ned til 15-års-klassene. De under 15 år deltar i Nord-svensk serie, leier buss i helger og spiller alle kampene i Sverige. Reisebudsjettet for et slikt aldersbestem lag hos oss, blir fort over 200.000 kr på årsbasis. Bare for et av barne-/ungdoms lagene i klubben. Dette er en virkelighet som setter enorme krav til dugnadsarbeid og jakten på sponsorer. Baksiden av medaljen er at foreldre jobber seg i veggen for å få budsjett til å gå opp, og at egenandeler kan skille på hvem som kan være med hele veien. Selv om vi bruker i aktiv støtte vårt inkluderingsbudsjett, der motto er at alle skal med.
Obs! Over her beskrev jeg et normalår. Nå preges all idrett av koronapandemi og stillstand, av smittevernhensyn. Det er opplagt at for vår del betyr situasjonen at reiser til store byer i sør, og til Sverige, er både dårlig latin – og heller ikke lov i disse tider. Naturlig nok. Men det kommer tider etter disse, verden vil komme i vater igjen, slik at aktiv idrett igjen blir normaliteten.
Men skal vi ha en slik situasjon innen is-idretter nye tiår fremover? Der halve landet mangler isanlegg (ishaller). Skal vi fortsette i Norge – som et av få land, uten verdens største vinteridrett som en nasjonal idrett? Sverige har et landslag som ikke ville vært i verdens øverste nivå uten å være preget av spillere fra nord, er en påstand de fremfører. Det samme vil skje for ishockeylandslaget i Norge – hvis idretten ble nasjonal. Landslaget ville ta kvalitetssteg. Men er det nok ishockeymiljø i nord? La meg si det slik: Tromsø ishockeyklubb hadde 25 medlemmer før ishallen ble bygget for 11 år siden, og tidoblet oppslutningen med ishall til over 250 medlemmer, nærmest over natten.
Denne vinteren har skapt enorm aktivitet på islagte vann og løkker. Fordi haller og organisert idrett er mye stengt ned, og ikke minst fordi det tørre og kalde klima i uker og måneder har skapt ideelle forhold ute. Over hele landet. Det har også skapt ishockeyfeber også i nord, som vi gledelig merker på rekruttering i Tromsø. TV-serien om Kirkenes Puckers og Barents Hockey League, har også bidratt til eksplosiv hockeyinteresse, ikke minst i Finnmark.
Vardø og Vadsø og sikkert flere finnmarskbyer, har nå aktivitet som aldri før. Det samme ser vi i Troms og Nordland, byer som Finnsnes, Harstad og Bodø koker av is-aktivitet. Ute, så lenge været tillater. Nå laver det ned snø, altså normal vinter. Ildsjeler ordner utstyr, det ryddes og ordnes provisoriske utendørs anlegg for små og store på is. Det er flott for lek og moro, men det holder ikke for å skape idrett på like vilkår, og ytterligere mestring.
Dette viser et megastort potensial for ishockey, hvis bare ishaller bygges mer ut. Slik at vi får clustere med ishaller i alle fylker, som vil redusere reiseavstand for spesielt breddeidrettens seriespill. Kirkenes Puckers i den sjarmerende TV-serien viste også et pinlig norsk faktum, at mens de mer «fattige» naboer i Nordvest-Russland og Nord-Finland var vertskap med flotte ishaller, stiller det søkkrike Norge med en utebane som må skyfles ren for snø kontinuerlig. Og der utstyr for ispreparering trenger sårt fornying.
Jeg undres på hva de tenker i våre naboland, om hvordan vi tenker omkring viktig infrastruktur i oljelandet. Dette handler også i et distriktsperspektiv om bolyst, om bo-attraktivitet og evne til å oppleve like muligheter i hele landet. Varanger kommune er omtrent på russegrensen. Kirkenes Puckers driver konkret folk til folk samarbeid, fredsskapende aktivitet over landegrenser. Uansett temperatur på politisk klima. De er helt fortjent nominert til Nobels fredspris, det er dimensjoner over ishockey sin betydning. Håper de får den, og at Nobelfesten blir i den nye ishallen.
Denne beskrivelsen av ishockey- og annen islek, gir et voldsomt moment som kan brukes positivt. Hvis det finnes nasjonal vilje og handlingskraft til å rette opp en slagside innen viktig norsk idretts infrastruktur. Utenfor hovedstaden er det i regelen kommuner som må være bygger og eier av ishaller, spesielt fordi dette er mer kostbar investering enn å bygge eksempelvis en fotballhall. En liten ishockeyklubb makter ikke dette alene.
Men kommuner har alltid andre idretter i kø med tilsvarende ønsker, som sammen med bunnskrapt økonomi må prioritere der dette treffer flest barn og unge. Og da vinner de store idrettene fotball og kanskje turn. Igjen. Og sikkert for det meste rett, slik status er i mange kommuner. Men – Dette er høna og egget, ishockey blir en stor idrett i byen den dagen ishallen er bygd, men drukner i konkurransen når anlegg-status i dag kun er ute-isløkker.
Hvis vi erkjenner det faktum som står i mange nasjonale utredninger, at ishaller er anleggsmessig akterutseilt i Norge, da kan vi, hvis vi tar tak alle i lag, bestemme oss for et løft for å jevne dette ut. Det er det heldigvis mange som arbeider for. Dagens nasjonale tippemidler-tilskudd for en «normal» ishall er ca. 15–20 mill. kr, av en total kostnad på antatt og svært ca. 50–70 mill. kr. Investeringstilskuddet må vesentlig økes, minst dobles. I en satsingsperiode på kanskje 5 år? Da vil kommuner som ønsker å bygge, få det nødvendige skyv for å gjøre det. It’s now or never – momentum.
Jeg som skriver dette er også styremedlem i særforbundet til norsk ishockey, og det nasjonale Anleggsutvalget. Norges Ishockeyforbund (NIHF) har lenge arbeidet med å støtte og aktivere for ishallbygging i Norge, men forbundet disponerer dessverre ingen slike investeringsmidler. Forbundet arbeider inn mot NIF og politiske nivå for at alle områder i hele landet skal bli dekket av clustere med ishaller.
Det mangler også ishaller i Sør-Norge for å få rimelig dekning etter behov og folketall, men dette skrivet er først og fremst med ståsted i nord, et slag for landsdelen i nord. For å nærme oss fotballens vilkår, og i hvert fall for aldersbestemt seriespill, få et grunnlag for nordnorske serier. For å få overkommelige reiseavstander for alle barn og ungdom med sine foreldre. Så stå på alle foreldre og aktive som vil ha ishaller i nord, arbeid for bygging i din by. Vi støtter dere.
For å nå et naturlig nasjonalt mål. Verdens største vinteridrett som nasjonal idrett – også i Norge.