Ikke i den forstand at jeg er spesielt kresen i valg av produkter jeg kjøper – snarere tvert imot – eller at jeg stiller uforskammede krav til de ansattes fagkunnskaper, men fordi jeg både hater å få hjelp i butikker, men samtidig blir skikkelig sur om jeg ikke får tilbud om bistand.
I høst skulle jeg for eksempel anskaffe meg et par vintersko etter at skinn og såle på mitt gamle par slapp taket i hverandre, som et ulykkelig ekteskap revet i fillebiter av skjebnens lunefulle vinder.
Med mot i brystet, om enn ikke altfor mye stål i ben og armer, snublet jeg inn på en skobutikk, hvor jeg ble stående med en lett forvirret mine og se på utallige, nokså like sko.
En ung kvinne kom til unnsetning og tilbød sin assistanse i kraft av sitt virke som butikkmedarbeider. Jeg takket entusiastisk ja til bistand og forklarte at om hun kunne finne et par sko som oppfylte visse grunnleggende vilkår, var jeg villig til å legge hard valuta på bordet.
Joda, det skulle la seg gjøre. Hun fant frem et par i antatt riktig størrelse og forsvant.
Det lot seg imidlertid ikke gjøre å presse foten på plass. Jeg stilte meg derfor opp med min høyre fot skoløs, mens jeg ventet på nye sko til utprøving. Jeg ventet. Og ventet.
Etter ti minutter forsøkte jeg å se etter betjeningen og kunne slå fast at «min» hjelper sto bak disken og lo høylytt av vitsene til en ung herre som også jobbet der. Det syntes derfor ikke som at hjelpen var underveis og jeg forlot forretningen mørk i hu.
Nylig skulle jeg gå til anskaffelse av noen interiørplater som etter sigende skulle befinne seg i en av byens mer vel ansette byggevareforretninger. I et forsøk på å se ut som en person som ofte frekventerer slike utsalg hadde jeg ikledd meg arbeidsbukser, ensfarget T-skjorte, vernesko og en malingsflekket lue, for derved forhindre at noen ekspeditør skulle anse meg som den ubrukelige kontorist jeg faktisk er. Dessuten skulle jeg faktisk male etterpå.
Etter å ha pustet dypt inn noen ganger for å inngi meg selv med mot, forserte jeg inngangsdørene med den nødvendige besluttsomhet. Her skulle det handles. Det vil si, jeg var fast bestemt på å bruke av mine oppsparte lønnsmidler til innkjøp, men måtte raskt innse at jeg ikke hadde tatt nødvendig hensyn til at det sjelden blir et salg om det ikke finnes selgere.
Nærmere et selgers marked kan man knapt forestille seg. Jeg fant fram til avdelingen for de ønskede produkter, og fant til og med en vareprøve av det jeg skulle ha. Den oppvakte selger kunne på dette tidspunktet spilt meg som en nystemt fiolin. Jeg var som en halt spissmus i en grinete hannkatts nærvær, klar til å fanges, parteres og spises. Men, akk. Ingen kom.
I motsatt ende av lokalet kunne jeg se noen ansatte iført klær med bedriftens logo. Kanskje diskuterte de skiftplanen. Eller noe de hadde sett på tv. Meg så de i hvert fall ikke.
Etter en tid åpnet dørene seg til et lager og en kar i kjeledress kom inn i butikken, slepende på en pall med varer. Fyren hadde åpenbart nok å gjøre, og fremsto heller ikke som en selger. Jeg ga rett og slett opp. Med blytunge skritt forlot jeg stedet, som åpenbart har så mange kunder at det ikke er behov for å ekspedere folk som bare skal handle for noen hundrelapper.
Som kjent er det bare én sak som er verre enn ingen service, og det er for mye service. For mye av det gode skal etter sigende være herlig, men personlig er det lite jeg frykter, som en selger som vet hva han snakker om.
For en tid siden hadde jeg til hensikt å anskaffe meg en pakke med skruer. Dere vet, sånne små metallbiter med gjenger, utstyrt med et skruehode hvor man kan plasserer tuppen av en skrutrekker for å få utført de nødvendige omdreininger til at skruen – bokstavelig talt – skrur seg fast.
Akkurat som et brød ikke bare er et brød, eller at biler kommer i alt fra sportsbiler til busser, fins det et utall varianter av skruer. Planen om å bare plukke med meg en pakke til husbruk, fikk seg et skudd for baugen, der jeg sto og glante åndsforlatt på hylleradene hvor det glitret skjelmsk fra esker og poser.
I det jeg var i ferd med å velge minste motstands vei, og nappe med meg ei mellomstor eske med mellomlange, mellomtykke skruer, dukket det jammen opp en butikkmedarbeider.
«Trenger du hjelp?», spurte han, hvorpå jeg nølende framsa mitt ønske om å bli skrueinnehaver. Og da tok det løs.
Skulle jeg skru i treverk, metall, gips, spon, plast, papp, kjøtt, papir eller gummi? Ville jeg lage reisverk, bygge trapp, renovere terrasse eller rett og slett skifte kledning? Ønsket jeg galvaniserte, syrefaste eller rustfrie skruer? Hvor langt inn ville jeg ha de festet; 5 mm eller 12 cm? Hadde jeg kanskje egentlig mest bruk for spiker? Eller bolter, for ikke si gjengestaver? Kunne det friste med en hundrepakning fra produsenten «Kinas aller dårligste stålverk» til kr 9, eller en proffpakke med fire skruer til en snau tusenlapp?
Rett før gråten tok meg, lot jeg som jeg fikk en viktig telefon og sprang ut av butikken.
Men rett skal være rett, her om dagen kom jeg inn på et sted som solgte maling, hvor en hyggelig og avslappet fyr spurte hva jeg skulle ha. «Jeg skal sparkle en vegg, hva trenger jeg da?», sa jeg, hvorpå karen svarte: «Da vil jeg anbefale sparkel», før han lo kjempehøyt og lenge med en smittende latter. Etterpå viste han meg hvilken sparkel som passer til hva, forklarte forskjellen på de dyre og de billige produktene og ga meg en rask innføring i riktig prosedyre.
Det trenger altså ikke å være så vanskelig, dette med kundeservice. Hadde det bare ikke vært for kunder som meg, som skjuler egen utilstrekkelighet bak passiv aggresjon og slett humør.
God helg til alle dere som sliter dag ut og dag inn i serviceyrker. Dog kanskje med unntak av hun på skobutikken, som glemte en handlesugen kunde en torsdag i november.