Da det ble klart at årets festival ville bli mer eller mindre heldigital, var det nok mange som gikk i lockdown og bare meldte seg av eller ut. For det er ikke til å komme forbi at TIFF-opplevelsen for mange av oss hele tida har vært like mye en sosial eller kulturell som en estetisk eller filmatisk opplevelse. Det å se film sammen med andre, gamle eller nye venner, det å møtes for å snakke om filmene før eller etter sending, har vært en uhyre viktig del av TIFFs suksess i alle de 31 årene festivalen har eksistert.

Jeg tenkte derfor en stund alvorlig på om jeg bare skulle prøve å gå i dvale og glemme hele TIFF-greia i uke 3. Men det skjønte jeg ganske fort ville være feil medisin, og jeg gikk i stedet i gang med å ta for meg programmet for å lage «min» festival. Jeg kjøpte kort for 12 visninger og lagde en ukekalender over når filmene skulle ses. Det har jo også alltid vært en del av TIFF-kulturen. Særlig føltes dette som en spesiell luksus når man kjøpte seg vennemedlemskap i TIFF, og det har jeg gjort de siste årene, etter at jeg ikke lenger hadde verv eller oppdrag for TIFF. Her er en kort oppsummering av min festival i år:

Aller først var jeg på åpningsfilmen Ninjababy, som jeg med følge hadde fått invitasjon til å se på utekinoen mandag 18.1. En stor og morsom opplevelse, en flott film i det hele tatt, humoristisk og tankevekkende i sin skildring av unge mennesker i dagens Norge/Grünerløkka og deres daglige utfordringer og problemer. Den tror jeg kommer til å bli en stor suksess både på kino og på festivaler rundt omkring i tiden fremover.

Jeanne d’Arc of the North. En nordnorsk dokumentar i Film fra nord-programmet, om den lite kjente norsk krigsheltinnen Liv Grannes fra Mosjøen, Norges mest dekorerte kvinne under krigen. En spennende, dyktig laget og medrivende film. Her har vi nordnorske kvinner på leting etter flere foregangskvinner fra nord et nytt navn å merke oss!

Kampen om Grønland, en dokumentar fra 2018 som følger fire politisk engasjerte unge grønlendere i en periode der det stunder til valg. Veldig interessant og godt laget, den filmen ser jeg gjerne igjen!

Cat in the Wall (fra UK og Bulgaria), en hverdagskomedie som rommer ganske mye sosial kritikk av det britiske samfunnet i dag. Men selv ble jeg litt skuffet – synes det ble for lite katt i forhold til det tittelen hadde lovet.

Dinner in America virket helt forvirrende i starten: Her var det da lite middag å få? Men så tok filmen seg opp og ble både underholdende og interessant etter hvert som flere middager hadde blitt servert, og de to hovedpersonene begynner å finne hverandre -- og seg selv.

American Dharma. Dette lange intervjuet med Steve Bannon om Trumps presidentskap og hvordan Bannon jobbet med å bygge opp Trump, var en del av «USA bak fasaden»-temaet. Interessant, men også deprimerende.

Andre siden er et svensk psykodrama, en litt Hitchcock-inspirert thriller. Skummel! Anbefales alle som ønsker en passende dose skrekk på TIFF-menyen.

Han. Dette var den andre norske filmen som hadde premiere på TIFF, regissert av Guro Bruusgaard, og absolutt blant de beste filmene jeg så; inspirert av Ruben Östlundsk sosio- og psykodrama.

Ecstasy (fra Brasil, med i konkurranseprogrammet). En nydelig film om et vondt tema, en ung jente med spiseforstyrrelser.

Exile (tysk/belgisk), en film som i utgangspunktet handler om sosial utestenging: En kosovo-albaner som tilsynelatende er godt integrert i tysk arbeidsliv og med godt fungerende familieliv, får etter hvert stadig sterkere følelse av å være utestengt, diskriminert. En spennende og godt laget film om både sosiale og psykiske problemer.

Scarecrow (russisk – I konkurranseprogrammet)). Denne ble jeg dessverre ganske skuffet over, den ble for taus om det den skulle få frem, eller kanskje bare for depressiv i forhold til det jeg hadde håpet å få ut av den?

Winona (gresk). Heller ikke denne greske filmen klarte jeg å få noe særlig ut av. Det hjelper ikke med fire vakre unge kvinner i sol og sommer og sand, iallfall gjorde det ikke det for meg.

Favoritten min? Det ble åpningsfilmen Ninjababy, som jo også ble tildelt pubikumsprisen.

Som en god nummer to kommer vår egen Carl Christian Lein Størmers Alt blir bra?, en dokumentar som følger Corona-krisen og måten den treffer og preger Tromsø-samfunnet på i hele det forutgående året. Fengende og fengslende; jeg satt der helt revet med og tenkte igjen og igjen på en ting: Snødde det virkelig så mye i første halvår 2020? Det hadde jeg glemt. Dette kommer til å bli en klassiker, en må-se film for mange i årene som kommer.

De tretten filmene jeg fikk sett i løpet av TIFF-uka, viste seg å inneholde en fin blanding av seriøs filmkunst, underholdning og samfunnsengasjement, samt en passe dose rariteter og spenning. Det er slik TIFF skal være for mange av oss. Men det holdt ikke helt! Derfor må vi bare håpe at vi neste år vil være tilbake til normalen, en skikkelig fysisk og sosial TIFF av tradisjonell klasse!