Vi har som mål at kriminalitet skal forebygges og bekjempes, men noe må vi bare innse at vi sannsynligvis alltid må leve med. Vi skal også leve med de kriminelle som har gjort opp for seg, de som har sonet, enten i fengsel eller i regi av friomsorgen. De som blir tilbakeført til samfunnet og skal fungere sammen med oss andre igjen.

Vi har nærmere femti større og mindre fengsler i Norge. Vel halvparten av dem er med lavere sikkerhetsnivå, den andre halvdelen har høyere nivå. Flere av de mindre fengslene er lagt ned, senest skjedde det i 2019.

Til tross for forebygging så ser kriminaliteten ut til å vedvare, og fengslene fylles opp. Kriminalomsorgen får dermed ikke mindre å gjøre, men de får mindre penger til å løse det kritiske samfunnsoppdraget med. Dermed blir det større press på de ansatte, som ikke blir flere. Når det ikke er nok penger til ordinær drift eller vikarer, så blir det også færre som kan fylle vaktplanen. Sikkerheten til ansatte og innsatte er allerede svekket, og etter hvert vil situasjonen også bety en svekket trygghet i hverdagen.

Hvordan kan dette skje, med en kriminalomsorg som har høstet internasjonal oppmerksomhet og anerkjennelse? Svaret er pinlig enkelt: Retningsblinde budsjettkutt som de siste åra har fratatt kriminalomsorgen en kvart milliard i driftsmidler gjennom den såkalte ABE-reformen. Denne reformen (som slett ikke er noen reform) har verken ført til avbyråkratisering eller effektivisering, men tvert imot til større arbeidspress, dårligere soningsforhold og forverret sikkerhet.

Effektivisering er argumentet regjeringa i vinter har brukt i et forsøk på å omorganisere kriminalomsorgen, over hodet på de ansatte. Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) har pekt på at det ikke er mer å hente, og har heldigvis fått støtte fra et flertall i Stortingets justiskomité. Flertallet er enig i forbundets syn, omorganiseringen er ment som et sparetiltak, ikke effektivisering.

Representantene fra SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet retter flengende kritikk mot forslaget som i realiteten vil rasere kriminalomsorgen, og mot regjeringen som fører denne type politikk. Flertallet i komiteen har avvist forslaget om omorganisering, og vil forhåpentligvis påføre regjeringen nederlag når saken går til avstemming 16. februar.

I løpet av våren skal regjeringen legge fram en stortingsmelding om kriminalomsorgen. Den venter vi spent på. Fagforeningen er klar til å slåss for å gjenreise den internasjonalt anerkjente norske kriminalomsorgen, i første omgang handler det mest om økt bemanning.

Regjeringen svikter kriminalomsorgen, både de ansatte, de innsatte og samfunnet. Det er ikke mer å presse ut av de ansatte nå, verken dem eller vi tåler flere kutt nå. Tvert imot så trenger vi en erkjennelse av at det er litt for store utfordringer som regjeringa har brakt kriminalomsorgen opp i. Og vi må alle anerkjenne innsatsen de ansatte legger ned, tross alle nedskjæringer, for vår trygghet. I det skjulte, i det stille.