Enkelte kan synes at det kommer mer enn nok «skitprat» fra politikere generelt, men i dette tilfellet er det ikke bare fornuftig, det er en nødvendighet. Saken er at fylkesrådet i Troms og Finnmark hevder at fiskeoppdrett er bærekraftig. En utrolig uttalelse de siteres på av Naturvernforbundet i iTromsø lørdag 5. februar. Detaljene i den pågående polemikken mellom disse to instansene skal jeg ikke gå inn på her. Jeg skal holde meg til «skit». Fiskeoppdrett genererer nemlig enormt mye av det. Faktisk driter fisken i norske merder like mye som 20 millioner mennesker.

Vi har for lengst vent oss til og anerkjent at kloakken vår må renses før den renner ut i havet. Få eller ingen ønsker seg tilbake til den gang det var fri flyt, selv om kloakkrensing betales av oss brukere gjennom kommunale avgifter. Så vidt meg bekjent er ikke avføringen fra laks mindre udelikat enn «mainnskit», men av ukjent grunn er det bestemt og besluttet at laksedritt i vann vi fisker og bader i er noe vi fint kan leve med.

Men griseriet er ikke hovedproblemet. Langt ifra. Det kommer et godt stykke ned på lista, og lista er som kjent lang. Det største problemet er merkelig nok sjeldent eller aldri gjenstand for debatt, kanskje fordi det ikke preger hverdagen vår i nevneverdig grad - enn så lenge.

Selv urbane mennesker har sett innsiden av et fjøs, i hvert fall på TV. Slik har vi lært at bonden soper sammen kumøkka bak båsene og samler den opp, slik at den kan brukes til å gjødsle åkerland med på våren. Tilsvarende skjer med kloakken vår, i hvert fall den tredjedelen som når renseanleggene uten å lekke ut av et katastrofalt skrøpelig kommunalt kloakknett. Denne oppsamlingen er ekstremt viktig i det lange løp, da den resirkulerer grunnstoffet fosfor, som er en påkrevet bestanddel i kunstgjødsel. Og kunstgjødsel må til for å dyrke mat, ellers blir avlingen svært skrinn.

Dagens laksefôr består av en stor del av soya, og soya dyrkes i åkerland. Kunstgjødselet som blir med fôret gjennom laksen, samles ikke opp i en fraukjeller eller et kloakkanlegg. Det går direkte ut i havet og forsvinner. På denne måten går 9.000 tonn fosfor til spille hvert år, nesten fem ganger mer enn det som samlet passerer gjennom avløpsvannet til norske kommuner. Og dette er en næring som med myndighetens velsignelse vokser raskt og uavbrutt.

Konsekvensene av fosforsvinn vil på sikt bli dramatisk for verdens matproduksjon. Fosfor er da også på EUs liste over kritiske råvarer. Fylkesråd for næring og miljø, Karin Eriksen (Sp), ser ikke ut til å ha fått med seg dette. Ganske snodig, med tanke at hun representerer et landbruksparti.

Så nei, Karin Eriksen. Uansett hvor hardt du ønsker det og hvor mye du påstår det, er norsk laks på ingen måte bærekraftig. Skal dette endres på, må all oppdrett inn i lukkede anlegg. Det er umulig å komme forbi. Kostbart blir det utvilsomt, men penger er det jo nok av i den bransjen. Inntil de får dette på stell bør de verken gis offentlig støtte eller tildeles nye konsesjoner.