Helgekåseriet:

Et uverdig og nedrig narrespill om det norske språket

Vi har nok å krangle og være uenige om her i landet, og da trenger vi iallfall ikke konstruere problem og konflikter som ikke finnes. Dette gjelder i særdeleshet de som bekler de øverste maktposisjonene.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

De følgende sitatene er reelle. De er ikke piffet opp av undertegnede, og ikke tatt ut av kontekst eller forsøkt manipulert på noen måte.

«Nå har galskapen gått altfor langt»
– Himanshu Gulati (Frp)

«Nei, nå får vi faktisk ta en fot i bakken som samfunn. Det er et urovekkende tegn på et samfunn i forfall når det blir historieløst»
– Jenny Kling (Sp)

«Jeg synes det er fullstendig historieløst»
– Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

«Jeg føler meg helt bekvem som kvinne med å være nordmann»
– Statsminister Erna Solberg

Dette er altså et lite stykke norsk debatt, om et problem som ikke bare ikke er et problem, men der ikke engang motstemmene finnes. Å konstruere en fiende, for så å angripe den, såkalt stråmannsargumentasjon, er et kjent grep i det offentlige ordskiftet.

Vi har allerede sett den samme retorikken bre seg i den fordummende og påtatte angsten for at juletradisjonene våre er under press. At snart blir det ikke lov å si jul eller spise svinekjøtt.

Normalt kommer dette kvasiparanoide slagget piplende opp fra kommentarfeltenes nederste lag av septik, med påfølgende angrep på dem man mener truer våre norske verdier. Det nye er at dette nå later til å være en praksis som utbasuneres fra det øverste sjiktet av de politiske taburettene.

Bakgrunnen for utsagnene ovenfor var en angivelig påstand om at Språkrådet, en statlig etat, bokstavelig talt, tok til orde for å nekte nordmenn å kalle seg nordmenn. At ingen i Språkrådet har gjort det hadde åpenbart ikke noe å si. Ei heller at flere i Språkrådet prøvde å si nettopp det, at dette hadde de aldri ment, samt at dette ikke engang er deres domene, enn si departement.

Bare for å gjøre parodien komplett, var det allmennkringkasteren, via NRK Nordland, som stod for den tullete desinformasjonen. At de senere redigerte den dumme overskriften «Språkrådet vil vrake ordet nordmann» hjalp dessverre lite. Skaden hadde skjedd. Nå gjaldt det å utnytte den for alt den var verdt.

Flere dager etterpå verserer den samme løgnen der ute, som om ikke bare språket vårt, men hele vår identitet som norske nordmenn i Norge er truet – attpåtil av staten. Kulturminister Abid Raja lar sjelden en sjanse til oppmerksomhet gå fra seg, og i særdeleshet hvis den kan ta bort oppmerksomheten fra den harniske kritikken et pandemirammet kulturliv peprer mot ham om dagen.

Han følte derfor at tordningen fra Erna, Trygve, Jenny og Himanshu ikke var nok, så han tok en stor slurk oksemelk og smelte bryskt til på Twitter med følgende kraftutsagn:

«Jeg tar stor glede i å slå ring om betegnelsen nordmann. Og jeg forsvarer det til døden tar oss».

Som det heter på god, gammal norsk: Ærlig fuckings talt. Man skulle tro vi var midt i en krig mot onde krefter som er en reell trussel mot alt vi står for og er. Så her måtte de imaginære silkehanskene av. Her var det bare å kravle ut av skyttergravene og ut på slagmarken. Dette utysket må vi slåss mot, om så med livet som innsats. Alt for Norge!

Statsministeren, kulturministeren, en partileder fra det største opposisjonspartiet og deres kolleger burde vite hva de lefler med når de oppfører seg som dette i offentligheten, om det er aldri så komisk å bivåne på avstand.

Det som har utløst hele den oppblåste og løgnaktige tullesaken har sitt utspring i at ordet lensmann skal erstattes av ordet politiavdelingsleder. Fylkesmann har allerede blitt statsforvalter. Og den dyktige dama Kjerstin Askholt, som er den foreløpige siste i listen over sysselmenn på Svalbard, er nå sysselmester. Alt dette gikk noenlunde greit, men lensmann, der gikk åpenbart smertegrensen.

Per-Willy Amundsen raste og tordnet på Facebook. Han ville ikke ha noen endring og ville – selvsagt – legge ned Politidirektoratet i samme slengen. Personlig har jeg aldri irritert meg over ordet lensmann, men kjenner ikke helt på de samme følelsene som ville blitt utløst om fotballklubben jeg holder med skulle endre klubbnavn eller draktfarge.

Det er åpenbart trusselen mot manneordet i lensmann som provoserer. Det neste blir vel at vi må si «snøperson» i stedet for «snømann», «Persondalen» i stedet for «Manndalen» og «Hendelshøyskolen BI» i stedet for «Handelshøyskolen BI». Det er manndommen i språket som åpenbart er så årelatt for testosteron at den trenger hjelp fra rikspolitikere.

At ordet len er så fordums tilslørt at ingen lenger kan redegjøre for ordets innhold, betyr åpenbart lite her. Jeg vil dessuten anta at det var samme iltre debatt den gangen de gikk bort fra ordene fogd og fut også. «Hvem skal fogde og fute og kreve inn spesidaler og skatt på snes og dusin og merker av farin, hvis fogden og futen fjernes!?!?», var det sikkert noen som sa. Det var nok en heftig debatt de risset inn i runer på steintavlene og sendte rundt i lenene.

Språket vårt er i konstant utvikling. Heldigvis. Det har det alltid vært, og det kommer det alltid til å bli. Noen ord og begrep har ikke underetater som Språkrådet kontroll over. Derfor kommer nok representanter av begge kjønn fra min generasjon, og de enda eldre, til å kalle oss nordmenn, mens kommende generasjoner nok vil nøye seg med å si «norsk». Andre begrep, for eksempel de som anvendes i det offentlige embetsverket, vil endres over tid.

Derfor er det virkelige historieløse å leve i en skrudd verden der man tror at språket vårt ikke endres. Men språkdebatten er både gøy og viktig, og den rører noe ved oss. Det siste vi da trenger er at de som sitter øverst ved makta later som det er en slags kulturkrig der ute. Det tjener (h)verken folket eller Sproget.