Når koronaen snart må gi tapt for menneskets innovasjonskraft, er det endelig tid for å se framover igjen. Utsikten fra mitt vindu består av et uendelig langt, duvende grønt teppe. På hver eneste liten forhøyning er det hektisk menneskelig aktivitet, ivrige små hoder og hender på jakt etter nye løsninger og nye måter å leve livet på i dette nye landskapet.

Teppet kan godt være Norge, men det kan godt være kloden også. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle få være tidsvitne til en så massiv samfunnsendring som den som foregår rett foran øynene på oss – forvandlingen fra en verden som i 150 år har spydd ut stadig mer gift i sin egen atmosfære, til en verden som samarbeider om null utslipp, om bare 29 år. Det er virkelig en fantastisk tid.

Stein-Gunnar Bondevik, spaltist Foto: RONALD JOHANSEN

Jo, det er noen bekymringer også, de skal jeg komme tilbake til. Men la oss rette blikket mot den store verden først. For litt under en måned siden ble Joe Biden tatt i ed, men allerede nå vet vi at de neste årene kommer til å være dominert av et kappløp mellom Kina og USA om lederposisjonen i klimateknologi. USA har mistet betydelig fart etter å ha holdt seg med en klimafornekter i fire år, men nå er de i gang.

Kineserne har imidlertid et solid forsprang. De kontrollerer store deler av råvarene som trengs, og de har bygd opp en komplett leverandørkjede de siste årene. I en artikkel i Financial Times nylig slås det fast at det i dag ikke er mulig å bygge en elbil uten å involvere kineserne. EU er fast bestemt på avvikle dette avhengighetsforholdet, og har lansert tre store grep: Den nye grønne planen, ny digital plattform og såkalt strategisk autonomi – altså et EU som gjerne samarbeider med andre, uten å være avhengig.

De store pengene har fått en tydelig grønn farge, over hele kloden. Det betyr at det kastes en hel del gode penger etter dårlige prosjekt, men slik må det være om man skal få testet ut det nødvendige antall ideer slik at man ender opp med de beste. Olje- og gassnæringa kommer fortsatt til å være med oss i noen år, men også her går endringen ufattelig fort. I 2018 spådde BP at oljetoppen, altså det året kloden skal bruke mest olje før man starter nedtrappingen, skulle komme rundt 2035. Nå sier de at vi kanskje passerte oljetoppen allerede i 2019. Det er en sensasjonell nyhet.

Dette gir en helt ny geopolitisk situasjon i verden. Paul Stevens fra tenketanken Chatham House kaller det for «gulrotens geopolitikk», fordi fornybar energi, akkurat som gulroten, kan vokse hvor som helst. Det betyr at dagens energigiganter kommer til å måtte reorientere seg og at vi får en ny dynamikk. Det blir interessant å se hvordan russere og arabere ter seg i en ny verden der oljen har mistet sin politiske kraft.

Hva så med oljenasjonen Norge? Fortsatt utgjør Equinor sin fornybarandel bare 0,5 prosent av resultatet, men dette vil endre seg dramatisk de nærmeste tiårene, når den statlige giganten har fått skuta på grønn kjøl. Over hele landet, og særlig vestpå, pågår det nå helt ufattelig mange prosjekt for å omstille industrien til en grønn fremtid. Næringsklynger spretter opp som paddehatter, og staten følger opp med store program for innovasjon og grønn omstilling. Det er et utrolig skue.

Her nord er vi foreløpig noe avventende. Det er det ingen grunn til. Dersom vi ikke agerer nå og posisjonerer oss og bygger kompetanse og industri, kommer vi til å se en repetisjon av oljehistorien: Når næringen som nå er under etablering i sørlige Nordsjø endelig flytter nordover, har vi verken industri, kompetanse eller kapital til å agere, og må sitte og se på at fortjenesten av vårt eget ressursgrunnlag høstes av andre. Det må ikke skje.

Derfor må vi kaste oss rundt nå, alle kvinner og menn til pumpene, for det haster. Ikke bare for klimaet, men for ikke å ende med vekslepenger når den nye økonomien formes. Våre lokale klimafornektere og dieselnostalgikere skal få snakke så høyt og så mye de vil. Kunsten for oss andre blir å jobbe på og ikke la oss distrahere. Egentlig må folk bare mene hva de vil om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte. Vi kommer uansett ikke bort fra den menneskeskapte klimapolitikken. Den er her, den går ikke vekk, den er besluttet.

Så var det bekymringene, som nevnt. For meg er det tre viktige ting å ha i mente. For det første må vi ikke glemme at å redusere klimagasser er én viktig jobb, å bevare naturmangfold er en annen. Vi kan ikke ofre hver knaus og hei og et sårbart dyreliv i jakten på nye megawatt. Dette må gjøres klokt og balansert. For det andre har vi her nord en urbefolkning hvis eksistens er truet fra mange kanter. Det krever at det tas særlige hensyn i den videre utvikling av grønn industri.

For det tredje må omstillingen være sosialt utjevnende. Vi må unngå at det utvikler seg en «klima-adel» av elbil-rikinger med sugerør i miljøsubsidiekrukka og solceller på hyttepalasset. Dette kan det sies mye om, men jeg skal begrense meg til noen beroligende ord om gammelbilen: Kjør den bilen du har til den ikke virker lenger. Men gjør det du kan for å kjøre mindre, og for all del ikke tenk på å kjøpe en splitter ny fossilbil. Noen synes det er utrolig at elbiler allerede utgjør halvparten av nybilsalget. Det er langt mer utrolig at fossilbiler fortsatt utgjør den andre halvparten.

Dersom vi får en god løsning på disse bekymringene, er det bare å glede seg til resten. Måtte jeg fortsatt være i live i 2050, for en fest det skal bli.

Kronikkforfatteren jobber som samfunnskontakt i Troms Kraft