De fleste av oss er enige om at det at alle skal ha råd til et sted å bo bør være et grunnleggende prinsipp i den norske boligpolitikken. Derfor ble jeg overraska da næringsminister Iselin Nybø gjestet politisk kvarter for å snakke om kompensasjonsordningene til næringslivet, som har gjort det mer lønnsomt for utleiere å la boliger stå tomme, enn å leie ut til folk. Hun uttalte at eiendom må anses som et driftsmiddel på lik linje med fiskebåter og hoteller, og kompenseres deretter.
Samtidig er bolig- og utleiemarkedet i byene så sprengt at de færreste med normal inntekt i dag har råd til å kjøpe sin første bolig. I januar i år var det bare 16 prosent av eiendommene i Tromsø som en sykepleier med 550.000 i inntekt kunne få lån til. Det er noe grunnleggende galt med boligmarkedet vårt når hensynet til eiendomsbaronenes pengebøker er større enn ønsket om at vanlige folk skal inn på boligmarkedet.
Norge har et av de svakest regulerte boligmarkedene i Europa. Tromsø er en av byene som får kjenne på en prisvekst som for mange gjør det uoppnåelig å eie egen bolig. En toroms leilighet i Tromsø har i dag en leiepris på 10–11 tusen kroner i måneden. Når leie er eneste alternativ og leieprisene spiser opp hver eneste månedslønn vil det for folk med vanlig inntekt være vanskelig, om ikke umulig å skaffe seg nok egenkapital til å få lån og komme seg inn på boligmarkedet. Og når eneste veien inn er å få pengehjelp fra foreldre, skjønner vi at boligmarkedet fungerer som en forskjellsmaskin som lønner seg for de med mye penger fra før.
Høyres boligpolitikk har bestandig basert seg på at markedet selv må få styre, alene. Da klinger det dårlig i mine ører at utleierne i stedet for å tilpasse seg etter markedet, ved å sette ned leieprisene eller selge deler av boligmassen sin, skal kompenseres for å kunne fortsette som før, etter pandemien. Et slikt boligmarked regulerer jo ikke seg selv, det blir tvert imot subsidiert til fordel for dem som allerede nyter svært godt av folks grunnleggende behov for tak over hodet. Med andre ord – de som eier mange boliger får kompensasjon fra regjeringa, på bekostning av dem som ikke eier noen.
Boligkrisen har pågått i mange år. Under koronapandemien har forskjellene mellom folk økt, med regjeringa som pådriver. Endringene i reiselivsnæringa og mindre trykk på korttidsleiemarkedet burde brukes for alt det er verdt, for å bidra til lavere press på boligmarkedet. Å la markedet regulere seg selv i denne sammenhengen betyr at de som sitter på mange boliger bør senke leia, eller selge. Boliger skal ikke stå tomme samtidig som folk står i boligkø.
Bolig skal være noe man bor i, ikke noe man spekulerer i. Skattepolitikken er viktig for hvordan boligmarkedet fungerer. Dessverre blir denne debatten dominert av skremselspropaganda fra høyresiden om at partiene på venstresiden vil skatte folk fra hus og hjem. Det er det motsatte som er tilfelle: Det er boligprisgaloppen som påfører folk store utgifter og skaper økonomiske forskjeller. Ved å gjøre noe med dette vil flere kunne eie sitt eget hjem til priser det går an å leve med.
SV vil derfor blant annet flytte skatt fra arbeid til eiendom. Skal flere kunne kjøpe seg bolig kan ikke bolig være ett spekulasjonsobjekt. For å dempe prisene og gjøre det mindre attraktivt å spekulere må det innføres mer skatt på sekundæreiendom. Folk flest vil komme bedre ut fordi skatten på vanlige og lave inntekter reduseres. Bolig skal ikke være et driftsmiddel – men et grunnleggende behov.