Rettsaken er nylig avsluttet, dommen kommer om fire uker. Saken har vært dramatisk med beskyldninger om løgn og bevis på løgn.

Styret kastet direktøren på dagen. Joar Nango, en av flere styremedlemmer som trakk seg i protest, oppsummerte hvorfor: «Vi må først og fremst oppføre oss som mennesker.» Martha Otte trakk seg fordi prosessen var så tvilsom at den brøt med hennes personlige integritet. Sammen med flere varslet de mistillit mot styreleder Grete Ellingsen til Kulturdepartementet, som øverste ansvarlige.

Åremålskontrakten sier at direktøren kan sies opp på dagen, uten saklig grunn. Uten å få en begrunnelse. Retten skal ta stilling til om avskjedigelsen likevel var så drøy at den brøt med arbeidsmiljøloven. Sentralt står også advokat Oddmund Eriksen, som gjennom en rekke avisinnlegg har disset både McGowan, kunstnere tilknyttet museet og meningsmotstandere, før han nå representerte styret. En trist, pinlig og uverdig røre.

McGowan som har ledet NNKM til en tydelig, relevant og kritisk samfunnsaktør som høstet tung anerkjennelse og flere priser, krever nå erstatning for usaklig oppsigelse, belastning og omdømmetap.

Omdømmetap kan sammenfatte hele det dunkle tablået som har tatt form det siste året. Ikke bare for direktøren. Selve institusjonen trynet fra stjernestatus til mageplask. Styret har ikke engang klart å erstatte direktøren. Uavhengig av utfallet av dommen, har styreleder fått så kraftige riper i lakken at hun bør skiftes ut av hensyn til institusjonens troverdighet. Det handler både om det etiske i håndteringen av oppsigelsen, men også selve rettsaken der hun beviselig har snakket usant om hendelsesforløpet.

Hvorfor ble direktøren egentlig avsatt? Det enkle svaret er fordi styret mente kontrakten gjorde det mulig. Så har det versert beskyldninger rundt økonomisk rot og uklare planer, selv om det hele veien finnes godkjente revisorrapporter og årlig kvalitetssikring av kulturrådet. Så nevnes en personalkonflikt som startet under forrige direktør og en alvorlig varslingssak som ble holdt hemmelig innad i styret.

Dermed unnlot man å følge ordinære prosedyrer for hvordan varslingsaker skal håndteres, samtidig som denne ble vektlagt som oppsigelsesgrunn. Ellingen benektet at hun holdt informasjon skjult for McGowan, slik at han ikke fikk forklare sin side. Men direktøren hadde lydopptak som bevis, det ble åpenbart for retten at Ellingsens forklaring var lite troverdig.

McGowan mener den egentlige motivasjonen for å bli kvitt ham handler om hans radikale kunstprogrammering der samisk og urfolkskunst ble særlig løftet. Han hevder Ellingsen ble rasende da han inviterte sametingsrepresentant Silje Karine Muotka til å holde åpningstale på en utstilling. -Sametinget skal ikke ha noen plattform i NNKM, dette er uaktuelt! skal styrelederen ha sagt. -Løgn, sier Ellingsen i rettsalen. Dessverre finnes ikke lydopptak av denne episoden. Men Nango opplevde også Ellingsen som kritisk og provosert over hans forslag om å sikre en samisk representant i styret.

Kan det virkelig finnes politiske motiver for å fjerne en radikal museumsdirektør? Ja, selv om det sittende styret benekter dette. Samtidig vet vi at når strukturell diskriminering av samer kommer opp i samfunnsdebatten, vekkes alltid en voldsomt indignert og naiv benektelse. For dette ligger så dypt i den norske sosialiseringen at det er vanskelig å avdekke for dem som ikke selv kjenner skoen trykke. Eller man kan se på faktiske bevis, som at i Nasjonalmuseets kunstsamlings finnes bare 0,2 % verk av samiske/ kvenske kunstnere.

Statens fornorskningspolitikk er av de mest effektive prosessene nasjonen kan vise til. Gjennom overgrep, tortur og trusler er språk, kulturkunnskap og urfolksidentiteten kraftig skadet. En effekt av at prosessen er underkommunisert i historie- og samfunnslære er at det for nordmenn er vanskelig å anerkjenne hvordan den strukturelle samehetsen fremdeles virker. Ellingsen og Skogmann er profilerte politikere fra høyre og Frp. Partier der motstanden er sterkest mot å tilbakeføre den fysiske og kulturelle marken urfolk ville hatt uten tvangsfornorskningen. Politikerne i styret ved NNKM er ikke akkurat utnevnt på grunn av sin kunstkompetanse.

McGowan vet at det kreves mer en fagre ord for å snu dette bildet. Han jobbet med å reversere år med diskriminering gjennom tydelige grep som preget hele institusjonen og driften. Genialt, modig og provoserende.

Om NNKM vinner saken beviser det at åremålskontrakten er et totalitært gufs som umiddelbart må fjernes fra norsk arbeidsliv. Uansett utfall har vi sett en praktisk oppskrift på hvordan rasere en høyst relevant og anerkjent kunstsituasjon, samt en kulturminister som fraskriver seg alt ansvar. Abid Raja svarer ikke engang varslerne fra styret. Kanskje har han vært for travel med å jakte på selfier med Tom Cruice.

Dette holder ikke. Vi trenger ansvarlige ledere i alle ledd. Det er fremdeles dumt å sparke de som leverer.