Tidligere museumsdirektør Knut Ljøgodt:

Feilaktige påstander fra McGowan om Nordnorsk Kunstmuseum

Jérémie McGowan har i rettssaken mot Nordnorsk Kunstmuseum kommet med flere uriktige påstander som angår Knut Ljøgodts tid som direktør, skriver innleggsforfatteren.

EKS-DIREKTØR: Knut Ljøgodt var direktør ved Nordnorsk Kunstmuseum før Jérémie McGowan overtok i 2016.   Foto: Helen S. Tschudi

meninger

Undertegnede var direktør for Nordnorsk Kunstmuseum 2008–2016, og jeg arbeidet også som museets konservator før dette. Dette var spennende og interessante år i mitt liv. Ikke minst husker jeg med glede samarbeidet med gode kolleger i institusjonen og i landsdelens øvrige kulturliv.

Som tidligere direktør har jeg til nå vært forsiktig med å kommentere museets utvikling. Men idet jeg ufrivillig er blitt tema i rettssaken mellom Jérémie McGowan og Nordnorsk Kunstmuseum, der han har kommet med flere uriktige påstander som angår min tid som leder av institusjonen, har flere etterspurt en nærmere redegjørelse. Da uttalelsene også gjengitt i flere mediene, ser jeg meg nødsaget til å kommentere forholdene.

Ifølge avisene Nordlys, iTromsø (15.02.21) og Morgenbladet (19.02.21) fikk McGowan «sjokk» over tilstanden i Nordnorsk Kunstmuseum da han overtok som direktør i 2016. Dette er forunderlig lesning. Jeg hørte ikke et ord om kritikkverdige forhold, verken for fem år siden eller senere.

Hvilken tilstand var det så som møtte McGowan da han overtok museets ledelse? Siden begynnelsen i 1980-årene hadde Nordnorsk Kunstmuseum utviklet seg til et kraftsentrum i nordnorsk kunstliv og ett av landets fremste kunstmuseer. Vi samarbeidet med norske og internasjonale museer og kunstinstitusjoner, blant annet Nasjonalmuseet, KODE, Henie Onstad Kunstsenter, Anchorage Museum of Art, National Gallery i London med flere. Samlingen var hele tiden en prioritert oppgave, og over 600 kunstverker ble ervervet. Mange kom inn som gaver, andre var innkjøp eller bestillingsverker fra ledende samtidskunstnere. Vi opprettet et landsdelsdekkende program for å oppfylle Nordnorsk Kunstmuseums mandat som et museum for hele den nordlige landsdelen på en best mulig måte.

I 2015 kunne museet åpne sin første avdeling utenfor Tromsø – Kunsthall Svalbard i Longyearbyen – med en utstilling av feministpioneren Joan Jonas. Da jeg forlot Nordnorsk Kunstmuseum i 2016, var årsbudsjettet på over 23 millioner kroner, en tilnærmet fordobling fra jeg tiltrådte i 2008. Vi hadde blant annet samarbeidsavtaler med SpareBank 1 Nord-Norge og Troms fylkeskommune, og vi fikk også omfattende støtte fra flere stiftelser og andre. Alt dette var en utvikling vi kunne være stolte av – og resultatet av en felles innsats fra både dedikerte medarbeidere, et støttende styre og meg selv som institusjonens leder. Det var også et resultat av at museet nøt stor, profesjonell anerkjennelse – og ville neppe vært mulig om vi ikke hadde holdt en høy museal standard.

McGowans påstander om at kunstverk ikke ble forsvarlig oppbevart er således overraskende (Nordlys og iTromsø 15.02.21). Informasjon om oppbevaring av kunst er konfidensiell av hensyn til sikkerheten, og verken jeg eller andre tidligere ansatte i museet bør gå i detalj om forholdene. Imidlertid kan jeg fastslå at kunsten ble forsvarlig oppbevart, og at McGowans fremstilling er feilaktig.

For øvrig er det Statsbygg Nord som huseier som er ansvarlig for Nordnorsk Kunstmuseums lokaler og som hadde tilrettelagt for magasiner for oppbevaring av kunst med høy sikkerhetsgrad. Statsbygg har overoppsyn med bygningens tekniske sider og utførte hyppig kontroll av lokalene. I tillegg var også museets kunstforsikringsselskap jevnlig på inspeksjon og uttrykte aldri annet enn at de var godt fornøyd med forholdene. Museet hadde ved noen anledninger statlig garanti for større utstillingsprosjekter, og i den forbindelse var et utvalg sikkerhetseksperter og museumsfolk på befaring. Vi hadde også nær dialog og samarbeid med lokalt politi og brannvesen i Tromsø. I samråd med Statsbygg og andre samarbeidspartnere arbeidet Nordnorsk Kunstmuseum kontinuerlig med sikkerheten.

Nordnorsk Kunstmuseums samling vokste betydelig i disse årene. Før jeg forlot museet 2016, hadde gjenstander fra en større donasjon kommet i hus. Verkene var, mens de ble registrert, oppbevart i et eget rom som var både avlåst, alarmert og klimakontrollert – og som altså var godt sikret. På bakgrunn av samlingens vekst hadde vi tatt initiativ til en utredning om økt magasinkapasitet. Jeg kjenner ikke til hvordan dette ble fulgt opp senere. Jeg vet heller hvordan det har stått til med museets samlingsforvaltning under McGowans ledelse, men i Klassekampen (02.09.20) kunne vi lese at Viggo Hagstrøms Stiftelse er bekymret over behandlingen av prof. Viggo Hagstrøms betydelige testamentariske gave på over 300 verker. Det samme gjelder kunstneren Olav Christopher Jenssen, som i 2014 skjenket museet en rekke av sine egne verker.

Det drøyeste er allikevel McGowans feilaktige påstander om en personalsak, der han skyver både sin forgjenger og en tidligere medarbeider foran seg: «McGowan beskrev så en personalkonflikt ved museet der en ansatt ikke trivdes på jobb. Denne konflikten gikk tilbake til før hans tid …» (iTromsø 15.02.21). Også i mediene har han og en av hans støttespillere fremmet tilvarende påstander (Nordlys 02.04.20). Dette er forbausende, både fordi personalsaker er taushetsbelagte og fordi påstanden er uriktig.

I rettssaken navngir McGowan den aktuelle medarbeideren. Jeg har i etterkant av rettssaken snakket med vedkommende, som kunne bekrefte at vi hadde en hyggelig og kollegial samarbeidsrelasjon og aldri hadde en konflikt, og som også har gitt sitt samtykke til at jeg skriver dette. Jeg husker for øvrig at jeg var godt fornøyd med medarbeiderens innsats. Den dag i dag har jeg hyggelig kontakt med vedkommende og andre gode kolleger. Jeg husker det i det hele tatt som et godt arbeidsmiljø med engasjerte medarbeidere og en vennskapelig tone, der det også var rom for diskusjon og forskjellige synspunkter, og der kollegiet i fellesskap trakk mot samme mål og til institusjonens beste. Til McGowans påstand om at institusjonen manglet personalhåndbok, kan det opplyses at Nordnorsk Kunstmuseum, som en offentlig institusjon, forholdt seg til Statens Personalhåndbok og Arbeidsmiljøloven.

Påstanden om at samlingen ikke var digitalisert medfører heller ikke riktighet. Fotografier av og informasjon om kunstverker ble fortløpende registrert i museets database. Vi hadde etter råd fra institusjonens kuratorteam gått til anskaffelse av en ny kunstdatabase, MuseumPlus, som flere norske og internasjonale museer anvender, og som erstattet den gamle databasen Imago. I løpet av de senere årene har flere norske museer, inkludert Nordnorsk Kunstmuseum, gjort slik informasjon tilgjengelig for publikum gjennom fellesdatabasen DigitalMuseum. Dette er bra, men er altså ikke det samme som at samlingen tidligere ikke var digitalisert, og prosessen var allerede igangsatt. Informasjonen om Nordnorsk Kunstmuseums verker som foreligger i DigitaltMuseum er for øvrig ikke fullstendig. Blant annet mangler det i flere tilfeller opplysning om når og hvor verkene er ervervet. For de mange av verkene som er innkommet som gaver til museet er dette spesielt trist.

Jeg har respekt for utstillinger og prosjekter som er gjennomført av McGowan og museets kuratorteam de siste årene. Men hans fremstilling av forholdene er feilaktig: «Å bli nominert til priser er ingen vitenskap. Men vi nådde igjennom med de satsingene vi gjorde. Dette er prosjekter som er igangsatt av meg, ikke noe jeg har arvet fra andre direktører.» (Nordlys 15.02.20.)

Det vil være for omfattende å gå igjennom alle aktuelle prosjekter, men la meg gi noen konkrete eksempler: I 2015 (året før McGowan tiltrådte) fikk Nordnorsk Kunstmuseum Kunstkritikerprisen for Peder Balke-utstillingen, et samarbeid med National Gallery i London og sett av cirka 230.000 publikummere. I 2017 ble Nordnorsk Kunstmuseum «Årets Museum», en utmerkelse som utdeles av Norges Museumsforbund. I juryens begrunnelse heter det blant annet: «Museet skjøtter sitt ansvar for kunsten i Nord-Norge forbilledlig, med friske ambisjoner og internasjonale perspektiver. De siste årene har museet i Tromsø stått for utmerkede utstillinger, viktig forskning, utvidelser av samlingen, en vellykket satsing på Svalbard – og flere samarbeidsprosjekter, som strekker seg fra Alaska i vest til Russland i øst. (...) I to måneder er Nordnorsk Kunstmuseum erstattet av en fiktiv institusjon, Sámi Dáiddamusea … en storslått mønstring av samisk kunst …».

Tildelingen skjedde altså på grunnlag av flere forhold, blant annet internasjonale samarbeidsrelasjoner som strekker seg flere år tilbake, Kunsthall Svalbard (etablert i 2015), samt utstillingen «There Is No» (2017). Men McGowan fremhever systematisk kun «There Is No», som han selv hadde initiert.

Jeg er den første til å berømme dette som et viktig prosjekt, som satte betydningen av et samisk kunstmuseum på agendaen. Det bør tilføyes at utstillingen ble til i nært samarbeid med RidduDuottarMuseat i Karasjok, og at samisk kunst alltid har hatt en selvfølgelig plass i Nordnorsk Kunstmuseum. Vi kan nevne Iver Jåks-utstillingen (2010), den internasjonale mønstringen «Sámi Stories» – et samarbeid med Tromsø Museum, vist i New York og Anchorage 2014–15 – samt forskjellige ervervelser opp igjennom årene. Også en utstilling med Betzy Akersloot-Berg hadde lenge stått på agendaen og var, i likhet med flere andre prosjekter, et resultat av mange års planlegging innad i museet. Slike utstillinger og prosjekter vokser gjerne fram i fagmiljøet i og rundt institusjonen over tid, med bidrag fra museets dyktige medarbeidere og andre. De tilhører verken McGowan, meg eller andre enkeltpersoner – men institusjonen Nordnorsk Kunstmuseum og dens eventuelle samarbeidspartnere!

McGowan kommer med en rekke uriktige påstander. Dette går utover både organisasjonen, museets medarbeidere og meg selv som institusjonens tidligere leder. Men først og fremst er det triste dager for Nordnorsk Kunstmuseum. Jeg håper at saken får en snarlig avklaring – slik at Nordnorsk Kunstmuseum kan få fortsette å være det kraftsentrum for kunsten i nord det skal være også i årene fremover!