For så vidt stemmer det jo godt med etterlatt inntrykk, så lenge Lødingens mest kjente kvinne for tida, ho Laila, har vært ute og syklet i norske rettssaler i noen måneder, og ser ut bli sittende i sykkelsetet en god stund ennå. Men utover det må jeg innrømme at det ikke nødvendigvis ville være bygdesykling i stiv kuling som hadde blitt den utløsende faktor for at jeg skulle søkt på prosjektlederjobben.

Stein-Gunnar Bondevik, spaltist Foto: RONALD JOHANSEN

Men Lødingens syklister kan likevel ligge godt an til å vinne regjeringens pris for attraktiv by. Prisen skal deles ut hvert år, og har som mål å skape oppmerksomhet rundt byer eller tettsteder som lykkes med å skape bærekraftige samfunn. «Vi leter etter steder som bidrar til å nå bærekraftsmålene ved å satse på bedre miljø og helse for innbyggerne, og trivsel, stolthet og tilhørighet», sier kommunal- og moderniseringsminister Astrup.

Ifølge regjeringen haster det med å heie på norske småbyer og tettsteder. «Vi trenger levende og attraktive lokalsamfunn over hele landet», sier ministeren. Han kunne neppe ha truffet bedre, eller verre, med budskapet sitt, ettersom SSB mer eller mindre nøyaktig samtidig kom med befolkningsstatistikken for 2020, som var nedslående lesning over hele linja, særlig nordpå.

Om det er en pris som Norges mest attraktive tettsted Lødingen først og fremst trenger, er jeg litt usikker på. Det er derfor jeg også er litt usikker på om regjeringens sysselsetting av byer og bygder i denne type konkurranser faller i god jord, akkurat nå. Jeg har en følelse av at priser og heder ikke er blant de sentrale element i Senterpartiets verktøyskrin for Norges utkantstrøk for tida.

Vi har jo sett slike priser før, med så mange rare utslag. Jeg kan fortsatt våkne av minnene fra den gang Honningsvåg fikk 45 prosent av stemmene da vi skulle kåre Norges sommerby. Her nord er vi jo eksperter på å vinne slike kåringer, i alle fall så lenge det fins en mulighet for å stemme. Da går folk mann av huse for et øyeblikks berømmelse og nevning i riksmediene.

Men regjeringen oppnår da i alle fall litt, om Skjervøy vinner prisen som Norges mest attraktive by. Man får sysselsatt folk, både kommunestyrer og lokale reklamebyrå, og ikke minst alle de store og små som setter seg bak tastaturet og stemmer. Men den aller største gevinsten får Oslo, som beviselig, hvert eneste år, er Norges mest attraktive by. Når en bygd i Nord-Norge likevel blir utpekt av regjeringen som landets mest attraktive, er det bare en understrekning av at det er akkurat det den ikke er.

Dersom vi ser vekk fra priser og slikt, er det likevel ikke uten verdi at norske kommuner og steder jobber med sin egen attraktivitet. Her var det veldig mye aktivitet for om lag 20 år siden, i den tiden Ingebrigt Steen Jensen reiste rundt med sitt Ona fyr og snakket om visjoner og merkevarebygging. Mulig det tok litt vel mye av den gangen, for plutselig skulle ikke bare Stabæk, men også Salangen idrettsforening spille i Champions League, mot Barcelona.

Disse prosessene kan man se tydelige spor av dersom man tar seg en rundtur i nordnorske kommuner og ser på slagord. Loppa kommune har funnet ut at «Dra på Lopphavet – et hav av muligheter» skal trekke folk til kommunen, særlig de som er gamle nok til å huske Stompa. Nesseby er mer beskrivende i stilen: «Nesseby, en sjøsamisk kommune». Litt usikker på hva de har i tankene, men de kan neppe tas på fakta.

Førsteprisen i faktabaserte kommunale slagord tar likevel Gamvik: «Gamvik, verdens nordligste fastlandskommune». Det er synd at byråkrater og politikere i verdens nordligste fastlandskommunale rådhus ikke fant noe annet å fokusere på, når man tross alt sitter i så spektakulære omgivelser som Finnmark har å by på. Men jeg kan likevel se for meg lettelsen når noen kom på ideen med «fastland», etter at en eller annen gledesdreper hadde slått fast at man ikke var verdens nordligste kommune, selv om det kjentes slik ut den dagen.

Men selv om det er noen pussige utslag av slike prosesser, mener jeg likevel at det er helt nødvendig å jobbe med egen attraktivitet i by og bygd. Jeg var selv med på å foreslå, tilbake i 2005, at min egen hjemkommune, som da het Lenvik, skulle foreta en historisk vidtrekkende satsing på barn og unge, under slagordet Barnebyen.

16 år senere er jeg om mulig enda mer sikker på at det er en rett oppskrift, ikke bare for nye Senja kommune, men for hele landsdelen. Gode oppvekstvilkår gir sunn kropp i sunt legeme, det gir gode minner fra egen oppvekst, og det øker muligheten for at unge voksne blir eller kommer tilbake med sin nystiftede, nyutdannede familie.

Så er det en hel del andre ting som også betyr noe, hvorav spennende jobber er en av dem. Men oppvekstvilkår kommer man uansett ikke utenom. De som leder an her, har gode muligheter. De som overser dette området, har startet på slutten.

Da er det bare å sette seg på sykkelen og tråkke mot nærmeste storby.