Lokalavisene rundt om i landet tar nå inn lange forklaringer på hvor tåpelig polititikken til Trygve Slagsvold Vedum er. Her nord får Sandra Borch det glatte lag. Artikkelforfatterne hevder at alt Senterpartiet sier er feil om sentraliseringa.
Politireformen er perfekt selv om politiet aldri kommer til avtalt tid utenfor sentrum. Bygdene går visstnok bedre enn før og dessuten er Senterpartiet aller verst om de kommer inn i regjering. At bussen til fiskerike Vengsøya nå går bare en gang i uka (torsdag) mot tidligere hver ukedag, betyr ingenting for de som styrer.
Hva betyr alt dette? Først av alt bærer det bud om at noen har tråkket på ømme regjeringstær. Høyre liker ikke at sentraliseringa deres blir kommentert av Trygve Slagsvold Vedum og Sandra Borch.
Ikke bare det, det har nå gått opp for Erna Solbergs ministre at de med stor sannsynlighet kommer til å tape høstens valg. For kritikken fra det gamle bondepartiet virker, og Senterpartiet kommer styggnær 20 prosent til høsten. Hvilket er en slags revolusjon i den norske velgermassen. Alle har mistet litt til dette partiet som kommuniserer så godt med både gamle og nye velgere.
Det som egentlig virker i strategien deres er samspillet mellom ryggmargen til velgerne og den knallharde sentraliseringa de rådende partiene har drevet med i lang tid. Arbeiderpartiet inkludert. Senterpartiet har aldri vært så høyt oppe på meningsmålinger utenom EU-kamper og kan nok føle seg litt svimmel av denne suksessen.
Da skal man huske at dette er det ene av de to Senterpartiene. De har pekt på noe sentralt og viktig i politikken her til lands og truffet blink eller folkesjela.
Samtidig som valget nå nærmer seg, kommer også den såkalte perspektivmeldingen fra regjeringen. Den forteller at vi må jobbe hardere, ha mindre penger, bli eldre og forsake enda flere godsaker i samfunnet vårt. Hvor ble det av det Norge som gjorde alt det en trengte etter verdenskrigen? Da ble landet gjenreist, folketrygden kom, og ingen hadde sett en dråpe olje fra feltene i Nordsjøen.
Vi hadde ikke penger, men de som var her jobbet hardt. Ingen penger kunne hentes fra oljefondet som i dag bidrar med en sjettedel av statsbudsjettet som vaker rundt 1,5 tusen milliarder kroner. Kanskje noe mer i koronatidene. Alt går tregere i landet. Byene vokser og bygda tynnes logisk nok litt ut. Verst er det kanskje i Nord-Norge hvor færre vil bo fordi været og manglende oppmerksomhet tilsier det.
I distriktene skjer alt som er regningssvarende. Oljen er ute i havet hvor bølgene slår tungt mot plattformene. Vannet renner nedover fra fjellene og lager strøm i kraftstasjoner som noen må vedlikeholde og rigge til systemer for. Fisken svømmer der ute der hvor ingen, med unntak for fiskerne, tør vise seg utenom godværsdagene. Vi lager aluminium i bygder på Vestlandet hvor fjellene stuper veiløst rett ned i havet med bauxitt fra bygder i Jamaica og Brasil. Og slik kunne man fortsatt.
I byene våre selger de produktene våre, og innbyggerne der tror det er byene de kommer fra. Sammentrekningen eller byene, i denne sammenhengen, blir et slags fordyrende mellomledd for virksomhetene ute på landet. Man har alltid måttet gi noe til handelskapitalen for å få varene omsatt. Byene skal selge produktene og skaffe ny kompetanse for fremtiden. Hovedstaden styrer landet og har ansvaret for nødvendig infrastruktur overalt. Da kan man lett begynne å tro på julenissen. At det er byene som garanterer de store og massive inntektene fremover, men slik er det altså ikke. Det er dette Senterpartiet har oppdaget og markedsfører med bred pensel. Klart det irriterer Erna Solberg og ministrene hennes.
Nå har koronaen også vist hvordan landet styres i dag. Lange køer av innvandrere fra Polen, Litauen og andre steder i Europa flyr frem og tilbake i luften for å jobbe mange steder i landet vårt. Noen er både koronasmittede og grovt underbetalte og en kan undre seg over at fagbevegelsen finner seg i dette.
Vi klarer, for tiden, ikke å plukke jordbæra vår selv engang, men viser heller frem bekymrede bønder på fjernsynet. Derfor får vi høre at det er vi nordmenn som flyr mest, mens det i virkeligheten er innvandrere som flyr rundt innvandringspolitikken til landet vårt. De burde i stedet vært ønsket velkommen hit med familien sin og fått fast jobb.
Dette er det ene Senterpartiet. Det andre som få snakker om her i Nord-Norge, er det som dreper ulv og andre rovdyr og setter landbruk øverst på rangstigen uansett hvor mye klimagass som kommer ut av ræva på dyra. Noe umodent tull med ruspolitikken, Oslo og Jan Bøhler, sliter de også med.
Også er det noe skummelt som skurrer i innvandringspolitikken deres. Hadde man vært sikker på at alle som utfordrer grensene våre var vaskeekte bønder, så hadde det nok hjulpet en smule i Senterpartiet.
Mange velgere sympatiserer i dag med det Senterpartiet som forteller den bakvendte historien om landet vårt. Noen færre er «all in». Det er de siste vi trenger å passe oss for.