Når umiddelbare eller tilsynelatende inntekter er hva universitetet ser etter for å evaluere potensielle verdier i sin institusjon, vil et fakultet som dyrker nytteverdier forbi akademiske plikter som ikke er til direkte vinning for universitets omdømme og økonomi, falle utenfor deres byråkratiske forståelse av verdi.

Like tendenser ser man i arktisk turisme, der økonomisk verdi rundt blant annet destinasjonsbutikker overskygger de verdiene som ikke kan kjøpes for penger; verdier mange av turistene trekkes nordover for.

Litt på samme måte som at Tromsø sentrum er i ferd med å bli en eksklusiv fornøyelsespark for dem med råd til å legge igjen konkrete verdier, er det arktiske universitet snart nødt til å ansette et pr-byrå for mer effektivt då rive sin butikk. Slik som Tromsø sentrum ikke helt kan tilfredsstille de turister som har latt seg friste av Tromsø-reklamer i New York eller Tokyo, kan ikke universitetet fortelle at de tilfredsstiller sine studenter og ansatte som ender opp hos dem.

Heller kan ikke UiT hevde at de tilfredsstiller de krav de stiller seg selv som utdannelsesinstitusjon.

Når markedsføringsverdier er fokuset i statlig bevilgning av skattepenger, mer enn essensen av hva det markedsføres for, vil både turisten og studenten lide under en substansløshet bak rampelyset av t-baneplakater og imponerende nordlysvideoer.

Det vil dermed i det lengre løp straffe den som bevilger, med tanke på at verdiene bevilget er i utgangspunktet ment for videre å dyrke bærekraftige verdier for både dem selv og nord som helhet. En fasjonabel parkas eller overprisede suvenirer kjøpt i bitter skuffelse, er ikke like fruktbart for landsdelen som når turister anbefaler Tromsø til andre og kanskje kommer tilbake flere ganger som konsekvens av et autentisk møte med vår by.

Herfra kan vi trekke paralleller tilbake til universitetet igjen. At studentene våre får en god tilknytning til byen vår som effekt av en god utdannelse og et godt liv her, må nesten være av større verdi enn en lønnsom kvantitet bachelorstudenter når de tar sine grader i hast og flykter til andre byer for å ta sine mastere.

Slik er det heldigvis ikke på tvers av fakultetene, men er det riktig at det finnes vinnere og tapere i en læringssituasjon, basert på hvilke verdier deres fakulteter har i øynene til et universitetsbyråkrati?

Det er jo andre plikter slike paneler i det øvre har enn å polere fasader med hensyn til det økonomiske. Videre er det en plikt universitetet har, eller skulle hatt, å skape solid kompetanse på tvers av fagfelt og yrkesområder som kan være til både nytte og verdi for det norske samfunn forbi universitetets egne økonomiske vinning.

Bevilges det verdier uten en framtids nødvendige frukter i tankene også i kommunale avgjørelser, vil vi òg fortsette å se misfornøyde politikere som ikke kan føle seg tilfredse med hva som ble av pengene de bevilget; skulle man ikke høste hva man sådde? Hva med idéene våre og planene?

En beklagelig del av å være menneske er denne forventningen om at noe fantastisk skal skje når man planter gullegg.

Men det er ikke så enkelt, dette med vekst. Man må tenke på jordsmonn og vær, og om hva man planter evner å gro i dens biotop. Det er like komplisert, dette med økonomi. Spesielt når man snakker om utdannelse og turisme.