Lørdagskommentaren

Alltid noen som skal ødelegge den gode stemninga

Det eneste som er feil med boikotten av Qatar-VM, er at den ikke startet tidligere.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

Det har ikke vært en udelt fryd å være TIL-supporter de siste årene. Masse rør med oppsigelse av trenere, nedrykk, økonomisk kaos og fandens oldemor.

I disse dager er det derimot veldig kult å bli indirekte assosiert med både klubben og byen, før her har TIL og Tromsø tatt på seg ledertrøya og ført an i en kampanje som rettmessig overskygger fotballresultater, underholdningsaspektet og sluttproduktet mange av oss investerer så uhorvelig mye tid, følelser og penger på.

Som kjent, har TIL – med heidersmann Tom Høgli i spissen – tatt til orde for at Norge bør boikotte fotball-VM i 2022. I den siste uka har det derfor vært mye Tromsø og TIL i nyhetene. På en udelt kul måte. Og det er en snøball fra nord som har begynt å rulle videre nedover landet. Strømsgodset, Brann, Viking og til slutt det holdningsrustne og forhenværende lokomotivet Rosenborg har fulgt etter. Og flere vil komme. Fordi all fornuft tilsier at det er veien å gå.

Det er snart 11 år siden det internasjonale fotballforbundet, FIFA, tildelte det korrupte eneveldet og familiedynastiet Qatar fotball-VM. Reaksjonene da var fra hysterisk latter via hoderystende undring til ren og skjær fortvilelse. Hele prosessen frem til den famøse tildelingen er brolagt med korrupsjon, ikke minst innad i FIFAS toppledelse.

Dette er ikke noe man trengte å ha doktorgrad i korrupsjonsgransking, eller å ha jobbet i Amnesty i masse år, for å skjønne. Ledelsen i FIFA er gjengen som får IOC til å fremstå som Sølvguttene, og der korrupsjon trumfer menneskerettigheter og anstendighet i 10 av 10 tilfeller, gjerne samtidig som de postulerer svulstige, pompøse slagord om rettferdig spill, «handshake for peace», forbrødring og nestekjærlighet.

Det som har løftet elendigheten i Qatar inn i samfunnsdebatten igjen er en kombinasjon av at vi nærmer oss arrangementet, samt at den engelske avisen The Guardian, nok en gang, har avdekket helt uverdige arbeidsforhold for fremmedarbeiderne som bygger infrastruktur til mesterskapet. De hevder at 6.500 mennesker har mistet livet.

Tallene er mulig å diskutere, og det kan godt hende at Guardians tallbruk ødelegger mer enn hjelper saken om å se kritisk på arrangementet. Over 80 prosent av det shariastyrte, kvinnefiendtlige, homofobe og søkkrike familiedynastiet er fremmedarbeidere. Derfor er det mange fremmedarbeidere som dør der av såkalt naturlige dødsfall. Og således er det ikke 6.500 som har dødd direkte av selve anleggsarbeidet, altså blitt rammet av ulykker eller slaverimishandling.

I en kronikk TV2.no prøver den TV2-ansatte fotballeksperten Erik Thorstvedt å gå bak tallene, en ryddig øvelse i seg selv, men det ser likevel litt rart ut når en jeg antar skal jobbe for TV2 under VM indirekte prøver å antyde at dette ikke er så gærent likevel. Han skriver blant annet at «bare» 37 mennesker har dødd direkte som følge av arbeidsforhold på anleggene, og at disse jobber for private firma. «Det er jo ikke Qatar som er formell arbeidsgiver for disse arbeiderne», skriver han bestemt.

Så la oss derfor droppe hele Guardian-artikkelen, se isolert på de «lave» dødstallene og likevel spørre oss om det å legge fotball-VM dit var en god idé, enn si om det er rett å boikotte.

For det første er 37 menneskeliv fortsatt fryktelig mange. Vi kan jo bare forestille oss hvordan det hadde stilt seg om det døde like mange på oljeplattformene våre. I 1962 døde 21 mennesker på Svalbard, under den tragiske Kings Bay-ulykken, noe som var nok til å velte Einar Gerhardsens regjering for en stakket stund.

Selv om vi også later som om dette ikke har skjedd overhodet – en bisarr tanke, men likevel – er det fortsatt et arrangement Tom Høgli & co. har mangesifrede og gode grunner til å fronte en boikott av.

Da den forhenværende FIFA-presidenten Sepp Blatter, for øvrig dømt til utestengelse av all fotball i åtte år på grunn av korrupsjon, ble han konfrontert med at homofile i Qatar blir forfulgt, fengslet og torturert, og hvordan han mente at VM skulle bli for tilreisende med homofil legning, sa at det måtte da gå an å la være å være homo akkurat under VM. Litt godvilje må man da kunne vise i et fremmed land, liksom.

At det apartheid-styrte landet er på alle slags offisielle lister over brudd på grunnleggende menneskerettigheter var heller ikke så nøye. Heller ikke at mesterskapet skal spilles i adventstiden, mens alle de store ligaene fortsatt pågår. Og det er i lys av alt dette, at det feige, unnvikende og naive pjattet til NFF fremstår fullstendig ryggradsløst og ynkelig.

De vil nemlig møte elendigheten med å «påvirke gjennom dialog». Og det sier de snart 11 år etter tildelingen, mens hele arrangementet syder av illeluktende korrupsjon og såkalt sportsvasking av elendigheten. Og selve kronargumentet: Lille Norge kan ikke gjøre noe. Underforstått: Vent på Kina, India eller USA. Før den tid er det bare sulle med vårt, klynke og pipe om dialog og håpe at de store gutta staker ut kursen for hvordan verden skal se ut.

«Vi tror på dialog. Vi tror på tilstedeværelse, vi tror på muligheten til å påvirke et regime som vi ikke liker», sa NFFs generalsekretær, Pål Bjerketvedt, poetisk under torsdagens «Debatten» på NRK. Mens jeg satt og så på lavet snøen ned i enorme mengder utenfor vinduet, for tiende dagen på rad. Ved en inkurie begynte jeg likevel å nynne «jeg tror, jeg tror på sommeren», Stig Olins gamle sviske.

Det er sikkert lett å gjøre narr av at en liten og nyopprykket klubb nord for polarsirkelen – i et land der landslaget bare har en mikroskopisk sjans til å komme seg til VM – tar til orde for å boikotte fotball-VM, verdens største sirkus. Og si at dette er håpløst og at det blir David mot Goliat og bla bla bla. Men nå kommer flere klubber etter, og selv RBK har altså også blitt slept etter barten og stiller seg bak. Lista kommer til å forlenges fortløpende i ukene og månedene fremover.

De som sier at troen på boikott er naiv, og som samtidig sier at de ønsker å koseprate Qatars myndigheter til fornuft gjennom dialog, burde tatovere «ironi» speilvendt i panna på seg selv, så de hver dag resten av livet får en påminnelse om at de er en inkarnasjon av ordet, når de ser seg i speilet om morgenen. Også kan de lese litt i bibelen og se om de finner ut hvem som vant av David og Goliat.