Her en dag satt jeg ved vinduet og studerte skjæra – eller sjura, som vi sier – holde på i trærne utenfor.

Det er ikke den mest populære fuglen akkurat, men den bråkete bølla er en meget intelligent skapning. Faktisk hevder forskere at sjura, og dens nære slektninger kråke og ravn, er blant få dyr som består den såkalte «speiltesten»; det vil si at dyret ser seg selv i et speil og forstår at det er en refleksjon av seg selv.

Det kan derfor være riktig artig å se sjura i aksjon; hvordan den krangler, leter etter mat, bygger og river. Sjura lider også av samlemani og bruker mye tid på å samle blanke ting, uten nevneverdig nytteverdi.

Akkurat det er en oppførsel jeg kan forstå.

Slike samlemanier kan stort sett deles i to: Det ene er en generell holdning om ikke å kaste ting unødvendig og ta vare på selv de mest outrerte gjenstander som dukker opp på livets vei. En rask gjennomgang av kjellerboden min forleden avslørte i den forbindelse følgende objekter som jeg har anskaffet ut fra denne teorien:

Først en pose som inneholder 9 stolpesko (jeg bygger aldri noe på egen hånd), deretter ei pappeske med 26 shotglass fra 70-tallet (kan ikke huske sist jeg samlet flere enn 2–3 stykker til inntak av styrkedrikk). Ved siden av fant jeg et komplett teservise, knallgult med blå blomster på (drikker svært lite te), en kompressor (har ingen luftdrevne verktøy), en kantklipper (som jeg fikk da jeg ikke hadde plen), en brødbakemaskin (brukt til å bake ett rugbrød og en loff), noen digre lysrør (har ikke lampe som de kan passe i), en sovjetisk røde armé-frakk, fotballsko med ispigger, 8 vhs-kassetter med filmer av den spanske kultregissøren Jess Franco, luftfilter til en Toyota Corolla jeg solgte i 2012, samt sengebunn til ei seng som ble kastet i 2008.

Og – ikke minst – 600 dvd-filmer som jeg fikk av en kompis, fordi jeg ikke holdt ut tanken på at noen skulle kaste filmer som rent faktisk lar seg avspille, selv om jeg ikke lenger har en dvd-spiller.

Det andre utslaget av samlertrang, er et iboende ønske om å lete etter objekter som til sammen skal utgjøre en samling. På loftet har jeg for eksempel nesten alt som er utgitt i Norge om den italienske seriecowboyen Tex Willer. Det vil si, jeg mangler fortsatt noen nummer fra årene 1971 og 1972.

For noen år siden kom jeg i kontakt med en fyr på Lillestrøm som hadde tre pappesker med Tex Willer jeg kunne tenke meg. For å få bladene nordover, fikk jeg karen til å sette eskene innenfor døra på den lokale Shell-stasjonen, hvoretter jeg tvang en bussjåfør jeg hadde hilst på en gang tidligere til å ta med bladene nordover. Hadde jeg brukt en brøkdel av energien jeg har anvendt på å skaffe meg unyttige ting til i stedet å tjene penger, hadde jeg trolig vært en svært rik mann i dag.

Jeg er heldigvis, eller dessverre, ikke alene. Gjennom årene har jeg truffet utrolig mange med de underligste pasjoner. En kompis hadde en glassmonter i stua dedisert til de fineste greiene i Madonna-samlinga hans. Altså artisten Madonna, som vi sist så som pauseunderholdning i Grand Prix, iført plastikk-boa og lapp over øyet.

En annen kunne gledestrålende fortelle at han hadde fått samlet alt bandet Karlsøy Prestegaard har gitt ut, et orkester som riktignok ikke har den mest omfangsrike diskografien i rockehistorien, men samlingen hans inkluderte nå alle formatene disse platene var gitt ut på, herunder en kassett med soundtracket til dokumentarfilmen «Karlsøya – mellom geiter, rock og Muhammed».

Toppen ble likevel nådd her en kveld da en kamerat fortalte at han hadde brukt 175 dollar på en gummifigur av den nordkoreanske utgaven av Godzilla; monsteret Pulgasari, som ble udødeliggjort på film i 1985. «Jeg veksler mellom anger og tilfredsstillelse» kunne min venn fortelle, og akkurat den følelsen er det nok mange som kjenner seg igjen i.

Og la det være sagt: Selv om det fins kvinner som nekter å kvitte seg med ting og som danner seg monstrøse samlinger av tøy-nisser eller pynteasjetter med kirker på, er vi menn kraftig overrepresentert på statistikken over samlere. Hvis man setter seg ned og ser gjennom de nesten 2.000 episodene som er laget av Norge Rundt, vil man raskt merke seg at et av programseriens absolutte mest repeterende innslag er hjemme-hos-reportasjer hos menn med bisarre samlinger.

Det er nemlig ikke kvinner som vier livet sitt til å bygge modeller av norske rådhus, utelukkende ved hjelp av ispinner og ørevoks. Det er ikke kvinner som bygger om stua for å gjøre plass til en eksakt kopi av Bergensbanen, komplett med modelltog og tre kubikk pappmasje. Det er ikke kvinner som lager hjulkapselmuseum i hagen eller har en egen gårdsbygning dedisert til oppbevaring av østtyske kassettspillere.

Gud vet hvilke primitive strenger som slås an i mannesinnet når dette avsindige samlesuget oppstår, men den som har lest sin Donald Duck, vet at det som driver onkel Skrue ikke er verdien av penger, men gleden av å eie dem.

En ekte samler er ikke opptatt av om omverdenen forstår eller verdsetter samlingen, men nyter gleden av kolleksjonen i seg selv. Den enes skrot er den andres gull, og for egen del er det således uten betydning at de færreste av mine venner ser noen verdi eller nytte i å ha over 600 italienskproduserte svart-hvitt tegneserier om en fiktiv cowboy. Jeg, derimot, kan ligger våken om natta og tenke på hvordan det skal bli den dagen de siste 9 bladene fra tidlig 70-tall kommer i mitt eie.

Deri ligger dessverre også det mørke i samlingens natur: Å fullføre en samling gir ingen tilfredsstillelse, det er jakten på det fullkomne som trekker. Fullkommenhet i seg selv er kjedelig, men søken etter perfeksjon gir livet mening.

Alf Prøysen sammenlignet kvinner med sjura; «dom ligner på skjøra og tæk det som blenkje, og har itte tanke for mer». Her må jeg rett og slett si meg uenig med den gamle dikterhøvdingen. Er det noen som ligner på sjura, er det vi menn.

Og hvis noen har noen gamle Tex Willer liggende, så hører jeg mer enn gjerne fra deg.