På den ene siden står løftet – på den andre er det lim

Herman Kristoffersen ser nærmere på fergesatsingen i forbindelse med NTP (nasjonal transportplan).

FERGEPRISER: Herman Kristoffersen skriver denne uken om fergepriser.   Foto: Paul Kleiven

meninger

Endelig skjer det noe i noen av landets største partier. Nå skal fergeprisene reduseres med 50 prosent om Arbeiderpartiet, eller noen andre fra opposisjonen, vinner valget til høsten, sies det. Tidligere har de rødgrønne og Frp ymtet noe om jernbane nordover uten at noen ble roligere av det.

Det skal nå inn i NTP (nasjonal transportplan) siden det ikke er der nå. Der inne har selv de beste tiltak forsvunnet uten å sette spor etter seg. Banen skal antakelig bygges en gang langt inne i fremtiden og partiets representanter har sverget dyrt og hellig på det, men det kan fort skifte.

Men fergepriser? Ikke bare skal prisene reduseres ned til det halve, noen har faktisk også regnet på det og funnet at staten må ut med omtrent 1,5 milliarder kroner årlig, men så er det den blakke fylkeskommunen, da. Kan de gripe inn i dette og bevilge seg egne penger til dobbelt administrasjon av tiltaket både i Vadsø og i Tromsø slik at reduksjonen blir mye mindre? Alle vet at fylkeskommunen eter penger som ligger på dens vei.

Hvorfor er det slik en big deal å redusere prisen på ferger? Få personer bruker ferger og de som bor i fergeavstand til byer og den slags har selv avgjort at de skal bo der de bor. De har nok regnet inn denne stygge prisen og drar bare til sentrale strøk når de selv trenger det.

Selvsagt går det an å sjekke dette. Om prisen ikke går ned til det halve, er det noe folket ute på øyene kommer til å regne på. Alle kan dele på to. Det partiet som ikke da leverte på løftene sine vil aldri mer få stemmer derfra. Slik har den typen valgløfter to sider. På den ene siden står løftet og på den andre er det lim.

Hvorfor er det nytt at Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen kommer ut med dette nå? Andre løfter har med så luftige saker som satsing på næringsutvikling å gjøre. Forskningsmidler og så videre. Nordområdepolitikken skal sikkert også gjenopplives fra Oslo uten at noe av det kan sjekkes opp skriftlig. Neste gang vi hører om dette er det de andre som har sabotert det. Ellers er det trolig skrevet inn i programmer ingen har sett verken før eller senere.

Konkrete løfter, gjerne valgløfter, er det som har bygget landet vårt. Det har fått lagt inn strøm i gamle og skjeve hus ute på bygda, telefonlinjer har blitt reist i lange stolperader uten at folk har hatt særlig bruk for dem til daglig. Hvordan dette var mulig er umulig å forstå uten å måtte innrømme at vi bodde i et annet Norge da. Fiskeriene i nord kom for eksempel i gang ved at statsminister Nygaardsvold en gang sa at staten kunne være med på finansiere fiskebåter om fire fiskere fikk jobb om bord.

Nå er vi langt unna dette og fiskeriene lønner seg uten en eneste statlig krone i bunnen. Sjarkene er ofte enmannsbetjent og utrolig effektive om fiskeprisen er god. Det er nå blitt tvert om. Nå hentes penger ut av fiskeriene ved at nye tiltak betales per kilo fra fiskerne selv. Båtene er heller ikke firemannsbetjente lenger.

I dag har det også oppstått et behov for en ny fiskeripolitikk som plasserer staten inne i bildet hvor den fortjener å være. Det er slett ikke bra at noen kan ha evigvarende kvoter som de kan omsette etter hvor god prisen på råstoffet er om dagen. Kvotene burde være statens eiendom og de skal bare kunne leies for et begrenset antall år med nødvendige opsjoner på videre leie.

Om en ser etter, vil en finne at det mangler politikk på svært mange områder. Vi har skaffet oss et samfunn som skriker etter løsninger på dagligdagse ting. Trygve Slagsvold Vedum og partiet hans har pekt på at noe er fundamentalt feil ved den måten en ser på distriktet på fra Oslo og andre byer. For det er utenfor disse vi skaper verdiene. Det er olje, det er fisk og det er vannkraft. Alt dette ligger ikke i byene. Det ligger der ute hvor været tar hardest.

La gå at en kan regne seg fram til at distriktene utenom byene går bra økonomisk. Det gjør regjeringen hele tiden uten at det nytter det minste. For folk har en slags innebygget følelse av at noe er feil her. De stoler ikke på Erna Solberg sine regnestykker av hvor bra alt egentlig er. De vet at alt kommer an på hvor meget en legger i et tørt tall på et regneark. Folk ute i landet har sett verdiskapning konkret og ikke som et tall i et regneark. De vet at det ikke er de store byene som forsørger distriktet. Det er omvendt. Distriktene skaper, byene omsetter.

Regnestykkene ser annerledes ut når en kommer utenfor den såkalte maktens korridorer. Det som i virkeligheten mangler er løfter som folk kan forholde seg til. Politikk må være konkret. På et tidspunkt i historien vår var det Arbeiderpartiparolen «Brød og Arbeid» som slo best an og skaffet partiet haugevis av stemmer. Velgerne sjekket dette når regjeringen var valgt. Ble det brød og arbeid eller var det bare politikersvada som vanlig? Det lot seg sjekke like godt som dette ubetydelige «Halv pris på ferga».