I dag er det 8. mars. Igjen. Kvinnedagen er noe av det traurigste og kjedelige jeg vet om. Hvert år tenker jeg at nå må vi snart være ferdige med dette.

Mens jeg holder meg hjemme med innbilt sovesyke hver 8. mars, ulmer det likevel litt dårlig samvittighet for å ikke vandre gatelangs med plakater om likelønn og retten til å slippe seksualisert vold. Sånt som strengt tatt burde være selvfølgeligheter i 2021. Det er også kjernen i problemet, at menneskerettigheter reduseres til en kvinnesyssel en dag i året.

Enda verre er 8. mars på sosiale medier. Der gratuleres alle kvinner med dagen. Gratulere med hva? Det hele får meg til å dra dyna over hodet og vurdere fundamentalistisk dvale på ubestemt tid.

For det er fremdeles ikke likestilling, verken i Norge eller andre steder. Ikke mellom kvinner og menn, eller mellom heterofile og resten av blomsterenga. Det er i særdeleshet langt fra likestilling mellom fattige og rike og det er ikke kunnskap det skorter på.

Verden har et kjempemarked for trafficking av barn og andre voldsofre. Store deler av klodens befolkning sulter mens andre forbereder weekendcamp på mars. I noen land er de vaginabefengte definert som eiendommen til vilkårlige individer med penis og millioner av jenter nektes utdanning. Så har vi alle flyktningleirene der utallige mennesker fryser i hjel på søppeldynga fordi vi andre, med enebolig, hytte og utmark ikke har plass.

I Norge har vi beveget oss fra 70-talls diskrimineringen der en hun og en han som gjorde nøyaktig det samme på fabrikken, ble lønnet ulikt. Nå handler skjevhetene i større grad om at typiske kvinneyrker holdes nede lønnsmessig. At kvinnelige kunstnere ikke får den samme visningsplassen og promoteringen som sine mannlige kolleger og at voldtekt fremdeles dømmes som en bagatell, målt mot økonomisk utroskap.

Diskrimineringen ligger i strukturene, selv om vi har en kvinnelig statsminister. For store deler av problemet handler rett og slett om økonomisk vinning og at toppavdelinga nekter å frasi seg posisjoner og innflytelse.

Det finnes selvfølgelig en drøss med oppgående folk av variert kjønnsidentitet som skjønner at det er forkastelig å misbruke barn. Som vet at forestillingen om at kvinner bidrar mindre er en teori som vaklet allerede i steinalderen og at om helsefagarbeidere fikk et ordentlig lønnshopp, ville andre miste sin plass lenger opp i fuglefjellet. Vi har mange eksempler på at også kvinner klatrer på andre og misbruker makt. Problemet handler om politikk og verdier, ikke kjønn. Solidaritetskompasset sitter verken i egglederne eller prostata.

Neste utfordring kommer når begrepet feminisme blandes inn i røra.

Den feministiske bevegelsen var nødvendig for en del tiår siden, da far tjente penger og mor takket pent for ukelønn til strømper. På søndagen leste man høyt fra Den svarte boka at kvinner skulle tie i forsamlinger og ellers føde de virkelig viktige gutta som jomfru.

Nå som Statistisk sentralbyrå melder at et mindretall av den norske befolkningen tilhører noe som helst slags trossamfunn, hentes informasjon først og fremst fra forskning og vitenskap. Samtidig har begrepet feminisme levd sitt eget liv, tuftet på fantasi, forakt og skrekk.

Hvis jeg får spørsmålet, om jeg er feminist, svarer jeg at det kommer an på hvem som spør. For noen mener en feminist flyr hver natt til Bloksberg for å tre perlebånd av testikler før restene av det stakkars mannebeinet ender på grillen. Andre hevder feminismen er et fundamentalistisk klekkeri som produserer en lesbisk, hjernevasket og illsint befolkning.

Men hvis vi sjekker det Store norske leksikon, er feminisme en fellesbetegnelse på en idé, tradisjon, etikk og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for alle. Uavhengig av kjønn, alder og etnisitet.

Verre var det visst ikke. Med denne definisjonen er du ganske ute om du ikke definerer deg som feminist. Ikke bare om du tilhører den politiske venstresida, definisjonen på feminisme ligner jammen ganske mye på verdigrunnlaget til de blå partiene også.

Sett sånt. Så er vi alle feminister, hvis det er et nøytralt leksikon som spør. Hva skal vi med kvinnedagen da? Hvorfor ikke bare bruke de 364 andre dagene på å rette opp tullballet? Utjevne lønnsforskjellene og revurdere straffeutmålingene.

Dessverre er det ikke så enkelt. Den store diskusjonen må handle om profitt og makt versus menneskerettigheter, både i et nasjonalt og globalt perspektiv. En diskusjon som en del ikke tjener på å ta. I det perspektivet har kvinnedagen blitt en nyttig avledningsmanøver. Jeg planlegger å sove gjennom alle gratulasjonene i år også.