Skandaler liker vi ikke, men dessverre har vi blitt vant til dem. Og det forunderlige er at – eksisterer skandalen lenge nok, blir den kalt rett og rettferdig. Til slutt tror man at det skal være slik. Eksemplet er Kongerikets største kommunikasjonsskandale, Nord-Norgebanen. Med øredøvende stillhet brukes alle midler til å skape enda mer stillhet. Det er som om man kan føle et visst nedlatende hån mot oss nordboere. Hva skal dere med en jernbane som er fullstendig ulønnsom?

Spørsmålet besvares med et motspørsmål. Er øvrige tognett noe som staten tjener penger på, eller er det ren underskuddsbedrift? For en tid siden viste TV-en en reportasje fra Flåmsbana. Og nasjonalfølelsen stiger. Du verden hvor flink dere er i den sørlige landsdelen. Driftsoverskudd av banen, nevntes ikke. Vi som satte lit til Erna og hennes regjering, ble skuffet. Erna lanserte et nytt begrep, det er for lite folk i nord å bygge jernbane til. Hun glemte de mange togstrekninger hvor hver passasjer nesten har ei hel togvogn alene. Med skuffelse registrerer vi hennes undergraving av Nord-Norgebanens berettigelse.Gammelt nytt er våre Nord-Norske politikeres unnfallenhet. Straks de setter sin fot på Løvebakken blir de lydløse, om jernbane i nord, med unntak av Fylkesnes og Amundsen. Med den politiske uvilje i Ernas regjering er realisering av jernbane i nord minimal. Høyre kan ikke vi i Troms lite på, de har nominert en med hjerte et sted i vest. Farvel Nord-Norge. Senterpartiet er blitt et uforutsigbart byparti. Partiet har stedt til hvile de saker som gjorde partiet til kjempen i kampen for distriktene, nå ser de en annen vei når det nevnes distriktspolitikk. Fremskrittspartiet er på gyngende grunn etter bikkjeslagsmålet i Oslo-gryta. De upolitiske gufs kan resultere i at Per-Willy Amundsen taper sitt mandat i Troms, og slår følge med Siv.

Mens politikerne er opptatt med den endelige løsning for evig skrinlegging av Nord-Norgebanen lever vi nordboere i en landsdel som eksporterer fisk. Et produkt som helt fra Nordlandsjektas betydningsfulle grunnleggelse av fiskeeksport har vokst og blitt landsdelens varemerke. Eksporten er henvist til økt trailertrafikk. I dobbeltmoralens navn pynter regjeringen seg som miljøvennlig. Forstå det den som kan. Her fra grasrota er det uforståelig. Skal sterk økning av miljøforurensende trailertrafikk, foretrekkes foran miljøvennlig transport med jernbane? Og det i en tid hvor ferger og annen sjøvertstransport for enhver pris skal elektrifiseres. Skal utslippene på veiene våre økes i takt med reduksjonen til havs? Er avstanden mellom liv og lære den ubegripelige politiske ideologi Høyre vil vinne valget med? I dobbeltmoralens hyklerske miljøpolitikk lever en hel landsdel som hver vinter spiller russisk rulett i snøfokk på islagte veier. Tungtrafikken øker. Ferdsel på veiene våre er blitt risikosport på lykke og fromme. Verre enn verst har de regjerende, for år tilbake lovet opprusting av veinettet i nord, hvis vi sluttet å gnåle om jernbane. Dessverre ligner løftene på store ord skrevet på snøen.

Vi forbereder oss til nytt og velbedervet valgflesk, uten et ord om Nord-Norgebanen. Unntaket er SVs Fylkesnes og Frps Amundsen, Sistnevntes mandat er usikkert. Det koster å være kar. Oslopartiets søken etter "der undergang", kan bli en dyrekjøpt erfaring. Uansett hva som skjer ønsker vi de to herrene lykke til i kampen om Nord-Norgebanen.

Valgflesket er servert. Skrålet er i gang. Høyres kandidat med hjertet i vest, trives i sin boble, og ruver som politisk heseblesende stormåse over stemmekveget. Skulle man foreslå en hymne til skrålet, må det bli "en blå ballong". Til valget er over varer sikkert ballongen, men når skrålet passerer Løvebakken sprekker ballongen, og fremkaller den politiske åndenød som vanligvis gjør de Nord-Norske stortingsrepresentanter til politiske mumier, uten munn og mæle. Lykkejegere på gjeste visitt er intet unntak.

Vi nordlendinger er et velsignet folkeferd. Vi tolererer skrålhalser og satser på dem som om vi alle er døv og blind. På et felt er vi eksemplariske Guds barn. Vår tilgivelse praktiseres nøyaktig som nevnt i mesterens bok, uendelig, etter mesterens ønske, like stor som avstanden er fra øst til vest. Denne velinnarbeidede tilgivelse er gitt i forståelse og medfølelse til våre folkevalgte som straks de entrer Løvebakken glemmer sine løfter. Vi er raus, og inkluderer vestlendinger på gjestevisitt.