Vi hører ofte unnskyldningen «Vi booker etter kvalitet, ikke kjønn» fra arrangørene. Hva mener de med det? At kvinner ikke spiller bra nok til å bookes? Og hva er egentlig kvalitet? Dersom du prøver å vurdere sangstemmen til Neil Young og Bob Dylan helt objektivt, vil du konkludere med at stemmene deres har høy kvalitet? Muligens ikke, for de synger jo ikke bestandig rent. Samtidig har de jo mye sjel i stemmen og låtene er unektelig gode. Men de er jo ikke teknisk dyktige vokalister. Likevel regnes de som to av verdens fremste artister og låtskrivere gjennom tidene, med god grunn.

Teknikk er ikke bestandig det samme som kvalitet. Kvalitet vil bestandig være en subjektiv vurdering, og svaret på hva som er kvalitetsmusikk vil garantert variere avhengig av hvem du spør. Som mamma pleier å si: Smaken er som baken, nemlig delt i to! Så da blir vel heller spørsmålet: hvem booker disse arrangørene for? Ikke for kvinner, hvert fall.

Det finnes ett eneste godt og forståelig argument for at det bookes få kvinner på norske blues-, rocke- og popscener. Nemlig at det ikke finnes så mange kvinner å booke fordi det går til helvete med rekrutteringa. Kun 1/10 av barna som velger trommer, bass eller gitar på kulturskolen er jenter. Men det mange arrangører ikke forstår er at det er nettopp derfor de må få kvinneandelen på scenen opp! Vi jenter trenger flere rollemodeller vi kan identifisere oss med på scenen. Vi trenger å se damer som Meg White, Kim Gordon, Poison Ivy og Ida Maria holde konsert for å ville bli rockestjerner!

Selv om det er et forståelig argument at det er færre kvinnelige musikere å velge mellom, gir ikke det arrangører noen unnskyldning til å hvile på laurbærene. Det betyr at man som arrangør må gi det lille ekstra for å finne de kvinnelige musikerne man vil booke. Det betyr at når du har valget mellom tre band som spiller samtidig på Bylarm, så sjekker du ut bandet med damegitarist.

Det betyr at det ukjente indiebandet du booker fra utlandet som ingen uansett har hørt om før, burde bestå av kvinnelige musikere. Det betyr at du bruker litt ekstra tid på Spotifys undergrunn for å finne damer som spiller bra. Og dersom du som arrangør fremdeles ikke klarer å booke bra damer, er det lov å spørre om hjelp.

Norske arrangører har en enorm definisjonsmakt over hva slags ny musikk mange av oss oppdager. For la oss være ærlig. Etter hvert som vi blir eldre spises fritida vår opp av forpliktelser, og vi har ikke like mye tid og overskudd til å oppdage ny musikk på egen hånd. Vi drar fremdeles på festivaler og konserter fordi musikk er dritviktig for oss, og det er ofte her vi oppdager ny musikk. Vi kjøper merch og LP-plater etter konserten.

Vi forteller venner om de nye fantastiske bandene vi har sett. På denne måten påvirker arrangører hvilke band som klarer seg og ikke. Denne enorme definisjonsmakta skal ikke norske arrangører ta lett på, og det er også derfor det er så viktig å diskutere kjønnsbalansen på norske scener.