Byrdene har rammet oss alle, men er likevel blitt svært ulikt fordelt. Når vi på ettersommeren sitter ferdig vaksinerte og ser oss i bakspeilet tror jeg vi spesielt vil angre på tre grupper som ikke har fått høy nok prioritet:

  • De som sliter med eller står i fare for psykiske helseproblemer og uhelse og deres pårørende.

  • Aleneboende med behov for arenaer og livgivende relasjonell kontakt.

  • Hele koronagenerasjonen av barn og unge som er rammet så hardt og brutalt at myndighetene nå varsler bekymring for dem alle sammen.

Nøden vil ingen ende ta. Fastlegene melder om flere pasienter med psykiske diagnoser. Vi hadde over 50.000 avtaleutsettelser i psykisk helsevern de første pandemimånedene, altfor mange blir avvist eller må vente lenge, og 70 prosent melder om økt symptomtrykk.

Døgnkapasiteten på sykehusene for barn og unge i psykisk helsevern er sprengt, og BUP rapporterer om at langt flere unge sliter med blant annet spiseforstyrrelser på et svært alvorlig nivå. Denne uken gikk barneminister Ropstad ut på Dagsrevyen og varslet sin bekymring for at vi ikke klarer å skjerme barn og unge bedre og gi dem fristeder.

Flere foreldre er på bristepunktet, og vold forekommer for første gang i mange familier i dag. Vi vet at overgrep mot barn øker, livgivende fritidsarenaer, skoler og barnehager er under press og at ensomheten kryper inn for svært mange av oss. Summen av risikofaktorer er skyhøy. De av oss som bor alene og må klare oss med et par nærkontakter har måttet trykke på pauseknappen for enormt mange av de ordinære aktivitetene vi pleier å fylle livet med. Mange melder om depressive symptomer.

Menneskelig psykologi tilsier at hvis vi tar bort noe, så må vi erstatte det med noe annet. I ethvert tiltak bør politikere og helseeksperter derfor se på hva slags mulighetsrom vi som skal etterleve tiltaket har. Det siste året har vært preget av dugnad, appell, formaninger og straff, men i liten grad pekt på hva man rent faktisk har mulighet til å utrette innenfor tiltakene.

Når vi nå går inn på oppløpssiden og stirrer nok en nedstengningsperiode i øynene må vi midt i tiltakstrettheten og utmattelsen prøve å fange dette mulighetsrommet. Og for noen må mulighetsrommet utvides så vi kan stå opp til noe meningsfylt og få øye på håpet. For alt tyder på at vi snart kan leve mer normalt igjen. Da er det viktig å huske på at det i ethvert tiltak er en magisk balanse mellom den negative effekten av tiltaket og det tiltaket skal løse.

Vårt tverrpolitiske innspill til politikerne er å samles rundt et kraftttak for psykisk helse, både forebygging og behandling, og målrette en spesiell innsats til de som trenger det aller mest.