Fra sidelinja:

Hva truer lokaldemokratiet?

Selv kjenner jeg at jeg fått brent inn en stor, blodrød A i panna for evig tid. Den sitter visst der, uansett hvor jeg er og hva jeg foretar meg. Alt jeg sier og gjør tolkes i lys av denne A-en. Jeg lever greit med det, men det passer ikke alle, skriver Stein-Gunnar Bondevik.

  Foto: Ronald Johansen

meninger

«Innovasjon Norge er et Ap-reir», sa Frank Bakke-Jensen til Nordlys den gangen Innovasjon Norge hadde bevilget noen kroner til et kulturnæringsseminar i regi av Festspillene i Harstad. Bakgrunnen var at jeg som sjef i Innovasjon Norge satt i kommunestyret for Arbeiderpartiet, og at Festspillene i etterkant hadde invitert Jonas Gahr Støre til å tale på arrangementet.

Denne, og mange andre saker der min politiske gjerning som kommunestyremedlem ble koblet til arbeidsplassen min, gjorde at det var ubehagelig å være folkevalgt. Jeg trakk meg etter hvert lenger og lenger tilbake i salen og sa og gjorde minst mulig, jeg ville unngå nok et oppslag der mine sjefer i Oslo skulle sitte og lure på om jeg drev med kokkelimonke oppe i Tromsø.

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik. Foto: RONALD JOHANSEN 

Det virket, med andre ord. Man kan stilne folk ved å koble arbeidsplassen opp mot deres rett til å ytre seg fritt, og ikke minst opp mot folks rett til å engasjere seg politisk. Vi har sett mange eksempler på det i de senere år i Tromsø, og vi ser det akkurat nå i debatten rundt styringen av UIT, der professor Bjørn Hersoug mer enn antyder at debatten preges av de eldre tilsatte fordi de yngre frykter for konsekvenser. Det er til å få frysninger av.

I Forsvaret er det gjerne slik at man forholder seg lojalt til sjefen. Det må helst være slik i en kommandostruktur. Når noen roper «ild» kan ikke det være starten på en debatt, det skjønner alle. Det gir seg utslag i en organisasjon der det bare unntaksvis er andre enn tillitsapparatet som uttaler seg om politiske prioriteringer. Hvorvidt dette på sikt tjener Forsvaret kan nok diskuteres (bare ikke av offiserer).

I næringslivet er det noe av det samme. Dersom en ansatt i en privat bedrift går ut i media og kritiserer sin egen ledelse eller måten bedriften tjener penger på, er det å anse som umusikalsk i Olga Marie Mikalsen-klassen, i verste fall beint fram illojalt – en handling som nesten uansett forhistorie vil få konsekvenser for personens videre karriere i bedriften. Konflikter tas på innsiden, ikke på utsiden. Det kan man også forstå.

Problemene oppstår når slike lojalitetsstrukturer inntar offentlige institusjoner, og når samfunn og media glemmer hvordan vi har skrudd sammen demokratiet vårt. Da byrådet som ledet Tromsø i 2011-15 plutselig ville nekte opposisjonspolitikere å besøke skoler i byen, sa man i praksis at skolene og dens ansatte, og alle andre kommunale ansatte, var å regne som en del av den politiske strukturen.

Da går det ikke lenge før kommunalt ansatte tenker at politiske ytringer i det offentlige er illojalt, og at en rektor i en Tromsø-skole aller helst ikke bør være politisk aktiv, det høver seg ikke i kombinasjon med jobben. Om dette får bre om seg har vi fort cirka 7.000 kommunalt ansatte i Tromsø som vegrer seg for å ta politiske verv.

I tillegg kommer alle de som i kraft av sine stillinger i det private næringsliv enten er direkte forhindret av sin ledelse i å engasjere seg politisk, eller selv føler at de ikke bør. Jeg møter uhyggelig mange næringslivsledere som tror politikk er farlig og dårlig business, fordi de frykter at forretningen vil bli rammet av politiske motstandere. Man tror rett og slett av byggesøknaden kan bli stoppet fordi man har ment noe feil i kommunestyret.

Jeg er enig med dem som sier at stygt språk i sosiale medier truer rekrutteringen til politikken. Men det som i enda større grad truer rekruttering og hele den demokratiske modellen, hvor et viktig premiss er at politikerne skal representere et bredt spekter av samfunnet, er at så altfor mange kjenner seg definert ut, eller selv definerer seg ut. Derfor er det knapt kamp om plassen på politiske lister, og liten grad av fornying.

Visst er det viktig at de som innehar politiske verv må skille hatter, det blir de stadig påminnet av media og alle oss andre, og det fins det gode systemer for i habilitetsregelverket. Men kanskje er det like viktig at media og vi trener på det samme, slik at folk kjenner seg trygge på at de kan få lov til å være både næringslivsleder og politiker, kommunalt ansatt og politiker, universitetsansatt og samfunnsdebattant.

Det er klart at kravene til personlig etikk og gode kontrollmekanismer øker når mennesker med store økonomiske interesser også innehar sentrale politiske verv, slik situasjonen er i Tromsø akkurat nå med ordfører Wilhemsen. Likevel mener jeg at vi må gjøre det vi kan for å skape rom i politikken også for personer med hans profil, det får vi til.

Det innebærer også at folk må få lov til å gjøre sin samfunnsplikt i en periode, og siden gå videre med annet. Selv kjenner jeg at jeg fått brent inn en stor, blodrød A i panna for evig tid. Den sitter visst der, uansett hvor jeg er og hva jeg foretar meg. Alt jeg sier og gjør tolkes i lys av denne A-en. Jeg lever greit med det, men det passer ikke alle.

Om vi ikke snarest lærer oss å skille hatter og gjør alt vi kan for å åpne politikken og samfunnsdebatten for alle, er alternativet større avstand og mindre tillit til politikken, en egen politikerstand og et smalere offentlig ordskifte.

Som sagt, jeg fryser på ryggen.