– Husker du krigen?

Mora mi var på ferie i Finnmark i fjor, og da hun kom tilbake fortalte hun om menneskene som under andre verdenskrig måtte bo i ei hule på Sørøya. Ei hule, som man bare kunne komme seg inn og ut av når det var fjæra sjø. Det hadde åpenbart gjort inntrykk på min smågamle mor, selv om hun faktisk ikke så disse hulene med egne øyne, men hun hadde oppholdt seg i nærheten av dem, og bare nærværet var nok til å utløse store følelser og gi rystende inntrykk.

I denne iskalde hula, midt i den verste, kaldeste, mest arktiske vinteren mellom 1944 og 1945, bodde det 33 personer i 99 dager. Temperaturen var konstant under frysepunktet, og det var ikke noen dør som kunne lukke frådende bølger, vinterstormer, eller bitende sørvestlige kulinger ute. Det var ikke toalettfasiliteter, som det så fint heter. De måtte drite med publikum. Eller, kanskje bak en stein. Fordi det var ei grotte. Det eneste som fantes der var stein.

«Tenk at de bodde der med babyer», sa mora mi med en alvorlig mine, preget av den 76 år gamle stunden.

Ja, tenk det. Det har jeg faktisk tenkt mye på. Veldig mye. Det er null problem. Har du prøvd å ha hjemmekontor og samtidig ha barnehage/oppdra/underholde/ta vare på/la være å ta livet av to små barn, i et hus som du aldri kommer deg ut av? Det var verre, kan jeg fortelle deg. Krigen har ingenting å stille opp mot det traumatiserende hjemmekontoret vi opplevde da landet stengte ned i 2020.

Jeg har allerede fortrengt store deler av fjoråret, og spesielt tida fra mars til mai. Da barnehagene også måtte stenge. Det er spesielt ett minne som har brent seg fast. Det står fortsatt litt uklart for meg om dette skjedde én dag, flere dager eller hver dag. Samma det.

Vi har en sønn som på den tida var så liten at, hvis alt lå til rette for det, og med hundre doser flaks, planetene sto på linje og værgudene ville, så sovna han rett før det daglige, evinnelige Teams-møtet. Etter 40 runder lett småjogg med barnevogn i 80 cm nysnø, var det bare å springe inn i huset og logge seg på.

Sånn kunne det ha vært, hvis vi bare hadde én sønn. Men vi har to. Og det var akkurat nøyaktig på dette tidspunktet den eldste sønnen vår begynte å bli klar for å finne på noe. Det er den snille måten å fortelle at det var nøyaktig dette tidspunktet han ble besatt av djevelen eller Fantorangen (de er samme person). Mens jeg logget på det daglige, evinnelige, masete Teams-møtet, kunne jeg se at øynene hans skiftet farge og ble røde, og han fikk et ondskapsfullt smil. Jeg forsøkte etter beste evne å følge med på hva som ble sagt i møtet.

Og da det var min tur til å ta ordet i det daglige, evinnelige, føkkings Teams-møtet, for å si noe halvfornuftig uten å høres helt rådvill ut, hoppet han inn foran kamera og pekte på mine kollegaer mens han ropte: «Jeg elsker dere ikke!».

Møt min sønn, sjarmøren. Dramatikeren. Jeg kaller han Pedro Dramatotti. «71 grader nord», «Paradise Hotel» og «Farmen» fremstår som overkommelige og logiske utfordringer, sammenlignet med å være innesperret med en treåring i trassalderen, mens man samtidig skal bidra til å øke brutto nasjonalprodukt. De mest utspekulerte japanske game shows ville ikke funnet på noe så sinnssykt.

Uansett. Denne morgenen fant jeg fram tusjer og tegneark for å underholde treåringen under det evinnelige, føkkings, drit-Teams-møtet. Jeg tegnet ei stor krokodille. Den dekket nesten hele A4-arket. Så langt var alle fornøyd. Problemet oppsto da jeg ble bedt om å tegne ei krokodille til. Jeg tegna ei krokodille til. Jeg er, tross alt, ei relativt ok mor. Men av årsaker som vi aldri får vite, ble det ikke godt mottatt.

«Mamma, nei!», brølte treåringen desperat. Tårene trillet. Tårene spratt. Før jeg visste ordet av det, lå han på gulvet og skreik som en sint Donald Duck, på sitt mest ynkelige, mens han banket med armer og bein i gulvet. Plutselig reiste han seg opp. Han stirra meg i øynene, som en iskald og ond mafiaboss. Og som om ikke det var nok, tok scenen nok en dramatisk vending.

Foran øynene mine, så jeg han forvandle seg til Jack Nicholson i «Ondskapens hotell», mens han røsket tak i krokodilletegninga og rev den i stykker. Han brølte: «Den er for liten! Du har tegna krokodilla for liten! Jeg vil ikke ha ei lita krokodille!». Han begynte å rive ned ting fra hyller og kaste det demonstrativt i gulvet.

Det var mens dette pågikk, og mens jeg fortsatt ikke helt klart å forstå hva som egentlig var galt, at jeg hørte sjefen min fra det evinnelige, føkkings drit, piss-Teams-møtet henvende seg til meg og spurte: «Hva jobber du med for tiden?» og det var omtrent da hjernen min smelta på samme nivå som kjernekraftverket i Tsjernobyl.

Ja, hva jobba jeg egentlig med? Hvem var jeg? Hvorfor finnes det mennesker på planeten Tellus? Hvor mange ganger kan man høre den grueskrekkelige sangen fra «Lille Jack» på barne-TV hver bidige dag med sine gneldrende «jackie, jackie, jackie, do do do di, ba ba ba, blim blim bop si», uten å hoppe utfor verandaen?

Og hvor var faren til disse barna? Vel, han var i kjelleren. Mentalt, lurer du på? Ja, det kan godt hende, men han hadde sikret seg hjemmekontorplass i kjelleren, milevis unna krigen som pågikk i stua.

Nå sitter vi her igjen. På hjemmekontoret. Det kan jeg leve med. Jeg deler det hjemmekontoret med mannen min. Det kan jeg (til en viss grad) leve med. Selv om mannen min har en telefonstemme innstilt på maks-volum og han roper ut hver setning, som om han kommuniserer med en døv og dement pensjonist. Og han tar minst seks telefonsamtaler i timen.

Jeg kan (kremt) leve med det. Og hver gang jeg må ta en telefon, prater mannen min så høyt at han kan høres i min telefonsamtale. Jeg (tar et dypt pust inn og snakker med høy, tynn stemme, med ukontrollerte rykninger i øynene) kan leve med det. Jeg er ganske sikker på at dette er et brudd på et eller annet punkt i ektepakten, men siden jeg er en helt ok person, skal jeg takle det. Det er en million årsaker til at man ikke skal bo og jobbe i samme hus. Men jeg skal takle det litt til.

Men hvis noen nevner «nedstenging» og «barnehage» i samme setning én gang til? Da rømmer jeg på ferie til den hula i Finnmark.