Jeg satt i bilen etter jobb på fredag og hørte et intervju med statsminister Erna Solberg, i anledning markeringen av ettårsnedstengingen. Sliten og lei på slutten av ei uke, og med et halvt øre til radioen og resten av tankevirksomheten til en diger bolle med ferske reker som ventet meg hjemme, skvatt jeg likevel til.

Hva var det egentlig hun sa der? Det virket for sykt til å være sant, så da jeg kom hjem, begynte jeg å spole meg tilbake i den glimrende nettspilleren til NRK. Jeg hadde ikke fått med meg at det allerede hadde begynt å florere i sosiale medier, noe som er høyst forståelig, gitt det oppsiktsvekkende innholdet.

Samtalen mellom programleder Joakim Reigstad var ganske jovial og pliktløpaktig. Så spør Reigstad følgende: «Hva tenker du, som statsminister, når du hører historier om folk som … ja, ikke har råd til å betale regningene denne måneden og ikke har råd til mat og klær og som må spare hver eneste krone nå?»

Svaret fra statsministeren var temmelig spesielt: «Ja, altså, det er jo krevende. Så er spørsmålet: Hadde de egentlig råd til det før òg?», spurte Erna konfronterende, med et skjelmsk smil. Hennes indre Marie Antoinette piplet ut. Det manglet bare et spørsmål om å spise kake.

Foto: Skjermdump fra NRK

Det hele høres ut som en glipp, men hun hentet seg heller ikke inn, omformulerte seg ikke eller prøvde å moderere utsagnet. Det var selvsagt en rød og blå klut i fleisen på de mange som har vært nødt til å søke kompensasjon, de som lenge har slitt med å få endene til møtes under nedlukking og stenging Erna har bedt dem om, for å bidra til å holde smitten nede. De som virkelig har bidratt på dugnaden.

For å gjøre parodien komplett sa hun samme dag, i et videointervju med DNs Frithjof Jacobsen, at hun var ganske optimistisk med tanke på den kommende tiden, når restaurantene åpner igjen, iallfall de som ikke har gått konkurs siden sist.

«Jeg har sett at det er masse gründere, mangen sier at det er ganske god tilgang på kapital. […] Med én gang vi åpner restaurantene, så vil jo flere gå på restaurant. Folk har spart mye dette året. Og det er nok for å unne seg litt mer».

Snart skal det nemlig spises på restaurant, når pengebingene til de som ikke har kunnet gå på restaurant under nedstengingen har bul på veggene, og de skal ut og spise igjen. Da skal det jaggu spises på restaurant, da. Sikkert også kake. Mennesker med milliarder iallfall. De blir jo stadig flere.

Les disse sitatene opp mot hverandre, og tenk på at det er sagt av samme person, samme dag og om det samme temaet. Ved inngangen til et nytt valg, er det rimelig oppsiktsvekkende. Det kan nesten virke som Erna er lei av hele opplegget. Lei av å styre. Lei av forsøksvis å appellere til alle. Lei av å være sjef.

Heldigvis for regjeringen har de også funnet en helt motsatt metode for å kommunisere med folk. I stedet for å si at fattige folk uansett er fattige, har de i Bent Høie en helseminister som velger å strø verbale plaster på såret, blåse på ondten og pludre småbarnssnakk til voksne, når smittevernet er for presserende, stemningen for trykket og alvoret for utmattende.

I debatter, og i mediene som sådan, har Høie jevnt over (med unntak av ei åndelig nedsmelting foran en obsternasig Fredrik Solvang som fikk ham ut på glattisen) vært veldig flink, snakket med innestemme og – ikke minst – vært tilgjengelig for uttalelser. Da han, og det jeg antar var sammen med noen kommunikasjonsrådgivere, fant ut at han skulle skrive et «Til ungdommen 2.0», fikk han mye ros. Det var i slutten av april, og det nærmet seg russetid.

Hadde det bare stoppet der, men vi lever i rare tider, og når vanlig politisk retorikk ikke blir dekkende nok, når de ikke lenger har noe si, ingen ny informasjon å komme med, tar Høie frem «Til ungdommen»-verktøyet sitt. Bare at nå er det hele nasjonen han snakker til. Også til de voksne blant oss.

Før jul kom den – til da – verste varianten. I en tekst som også ble sendt rundt til landets aviser, og som prydet hans egen Facebook-vegg, skrudde han metaforbruken, barnesnakket og dikkedikkedikk-språket på elleve. I teksten «Den beste julegaven!», der det var så mange linjeskift at det brakte misunnelse over i det suicidale hos en rekke sportskommentatorer, var det flere linjeskift enn enkeltsetninger. Som om hver linje var hvert sitt visdomsord.

Dette.

Var.

Åpenbart.

Viktig.

Og det inneholdt masse selvfølgeligheter som dette:

Å holde avstand til fremmede mennesker er ikke så vanskelig.Å holde avstand til dem vi kjenner og bryr oss om, er mer vrient.

I tillegg til masse sentimentalt rør om hvilke gaver som var morsomme å få som barn. Avslutningen til det norske folk var av den ettertenksomme sorten:

Jeg husker hvordan det gikk med de morsomme gavene vi fikk som barn.Bilen mistet farten og dokka mistet stemmen.Mens de hjemmestrikkede sokkene holdt oss varme på føttene hele vinteren.

Det manglet bare koz og klemz og hjerter. På fredag hadde han pisket kommunikasjonsrådgiverne igjen. Nå var det blitt for mye politikk i monitor. Babystemmen skulle atter tas frem. Enter-knappen skulle få kjørt seg.

Kan du huske da du var liten, og skulle legge deg til å sove i mørket?

[...]

Det har vært mørkt, dette året.Men det ble aldri helt svart.Fordi vi tok vare på hverandre, og lot lyset bli stående på.

Det hele støttes opp av et illustrasjonsfoto som viser et lite barn som ligger i senga si sammen med en teddybjørn

Foto: Skjermdump fra Facebook

Høie har fått masse hjerter og likes for dette, for all del. Det er heller ingen som tar skade av en slik byssan lull-tekst. Men dette er helseministeren vår, i nasjon som er på vei inn i tredje smittebølge i en pandemi, der vaksinene er for få, der folk er søkkslitne og psykisk nedkjørt, der ledigheten er rekordhøy, konkursene truer og der pressekonferansene er flere enn de reelle budskapene regjeringen har å komme med, annet enn at nye oppdateringer kommer og at vi må huske å vaske hendene våre og holde avstand.

Da trenger vi ryddig, saklig og ehhh … informativ informasjon. Ikke barnesnakk eller en moralsk «du var nå ikke så lur før heller, du»-pekefinger i trynet.

Det er bare irriterende.

Og det fungerer.

Mot.

Sin.

Hensikt.